Ventetid og ventetips

Bare si det hvis det er gode nyheter. Hvis ikke, så vær stille og la meg leve i denne beskyttede verdenen litt lenger. La meg få tenke på middagsplaner og henting i barnehagen en stund til. La meg få fortsette å føle at sykdom er langt unna og at netter på sykehus er minner som allerede har et drømmeaktig slør over seg. La meg få ta som en selvfølge å få være hjemme hver kveld og hjelpe til med å ta på nattklær, finne en bok å lese og synge barna mine inn i søvnen med den stemmen jeg har. La meg få beholde følelsen av at det er vi som bestemmer. Hva vi skal gjøre i ettermiddag, i helga, til påske og i sommer.

Ikke røsk bort det myke teppet jeg går på og la meg falle.

Jeg er ikke så god på å vente. Jeg er en rastløs, utålmodig sjel som heller gjør noe forhastet enn for sent. Men når det nærmer seg tid for å få kontrollsvar, så vil jeg bare ikke vite. Uvitenhet er bedre enn å få det svaret jeg frykter.

«Det er den draumen me ber på», skrev Olav H. Hauge. At noe vidunderlig skal skje. Jeg drømmer ikke store drømmer. Jeg drømmer bare om å fortsette å gjøre alt det hverdagslige. Sette meg i bilen etter jobb, høre på radioen og forhåpentligvis ikke være den siste som haster inn på SFO og barnehagen. Fundere på om jeg egentlig rekker å lage fiskeboller før fritidsaktivitetene starter. Få sitte på en stol på bakerste rad på kulturskolen en mandags ettermiddag og høre akkurat hvor mye fremskritt åtteåringen har hatt på fiolin, og at det fremdeles gjenstår en del. Si «Heia» til noen på butikken. Smile til en fremmed og få et smil igjen. Bli invitert til en venn og se at kalenderen er helt blank den dagen. Høre eldstejenta erklære i fullt alvor at hun skal gå videregående i London, etter å ha funnet ut at de har både Legoland og Harry Potter-verden der. Å få en fin melding av en venn, som vet at du går og venter på svar. Å ha en mann som syntes det var en strålende idé at jeg brukte opp nesten resten av lønna på bøker på Mammutsalget. Å ha kjøpt den flotte illustrerte andreboka av Harry Potter og vente en ekstra dag med å gi den, fordi det er deilig å bare gå og tenke på hvor glad Louise kommer til å bli litt til. Å få en tegning klokka halv åtte om morgenen, som femåringen har skrevet «Til Mamma» på selv.

Det er det som er det vidunderlige. Og sånt skjer hele tiden. La meg bare få lov til å være i den verdenen.

Leger vurderer ikke om du takler å få dårlige nyheter eller ikke. Uvitenhet er ikke et alternativ. Du må bare takle det som kommer.

For et par uker siden var jeg på halvårskontroll og tok blodprøver og CT. Det gikk en drøy uke før jeg skulle få svar.

Etter å ha vært gjennom ventetid før en kontroll noen ganger har jeg lært en del om hva som hjelper meg mens jeg venter:

 

1. Ted talks har laget spillelisten «Talks to watch when every conceivable bad thing has just happened to you». Den er fin når livet er litt urettferdig og det er det strengt tatt når du har fått kreft eller venter på å få vite om du har fått tilbakefall. «How to make stress your friend» anbefales for eksempel mens du venter.

2. Å ha andre ting å tenke på. Denne gangen hadde jeg en hjemmeeksamen på tre dager mens jeg ventet på CT-svar og det var egentlig helt perfekt å ha noe helt annet å konsentrere meg om.
3. Le. Jeg ser ingen dystre tv-serier mens jeg er i ventemodus. Solsidan, Klovn, Seinfeld og lignende er helt perfekt.
   

   BLUE STEEL: Den siste kvelden før jeg fikk prøvesvarene tilbragte jeg med disse to. Plottet i “Zoolander 2” er nesten sjokkerende dårlig, men hvis du ser bort fra det (og syntes Zoolander 1 var noenlunde underholdende) er det supert tidsfordriv.

4. Tyn noe positivt også ut av dette. At jeg skulle ta CT kl 09, gjorde for eksempel at jeg kunne levere litt senere i barnehagen og ha ekstra god tid på veien.

5. Nærhet. Det er ekstra godt med klemmer når jeg føler meg aller mest sårbar.

6. Å være ekstra snill med meg selv. For eksempel: Jeg hadde bestilt time hos frisøren et par dager før jeg skulle få prøvesvarene. Det hjelper på humøret å se litt bedre ut og det er godt å få litt omsorg.

7. Senk skuldrene og husk å puste. Å vente på prøvesvar er en stressituasjon og jeg forsøker å roe meg selv ned blant annet med å puste dypt ca syv ganger etter hverandre i hvert fall en gang om dagen.

8. Basalbehovene er viktige. Hvis jeg klarer å sove nok, spise regelmessig og få løpt av meg litt angst og spenninger går alt veldig mye bedre.

Denne gangen syntes jeg egentlig ventetiden gikk ganske greit, helt til dagen jeg skulle få svar. Da var jeg kvalm, nervøs, på gråten og ute av meg. Da klokka nærmet seg 11 og vi var på plass på sykehuset ville jeg ikke snakke engang. Helst bare lukke meg inne i meg selv og la tida gå. Da jeg ble ropt opp smilte legen kort og jeg funderte på om det var fordi alt var bra eller fordi hun syntes synd på meg. Et knapt minutt senere sa hun de ordene jeg hadde drømt om: Alt ser fint ut.

ETTER KONTROLL: Som Camilla Fors i “Rikingen” sa: Det kan beskrives med ett ord: Rimelig fantastisk!

Vi stoppet på polet og kjøpte champagne på vei hjem, men den ble ikke åpnet før senere. Trøttheten var nesten lammende. Og jeg som trodde at kontrollen ikke hadde preget meg så mye denne gangen. Om ettermiddagen dro vi på det ukentlige barneskirennet. Gikk noen runder rundt stadion til duften av nystekte vafler, akkurat som om det var en helt vanlig dag. Og det var det, bare at noe vidunderlig hadde skjedd.

Det føles så bra!

Dere husker den Ravi-sangen, som han synger mens han panter flasker sammen Odd Børretzen? Han panter flasker som kan resirkuleres og den følelsen, følelsen av gjøre noe som ikke bare er bra for meg selv, den har jeg hatt i det siste.

ALT KLAFFET: Lokalavisa sendte til og med en Solgudd ned til oss. 🙂 Faksimile: Bladet Vesterålen

For halvannet år siden, like etter at vi hadde flyttet til Hadseløya i Vesterålen, var jeg sykmeldt og fikk cellegiftkurer annenhver uke. I motsetning til i Bergen, hvor jeg kunne stikke innom Vardesenteret eller gå på et temamøte om jeg ville treffe noen andre som hadde kreft, var det ingen slike møteplasser i hele Vesterålen. Mens jeg trente meg opp og gikk turer rundt på øya, følte jeg det nesten som om jeg var den eneste på hele Hadseløya som hadde kreft.

Da jeg begynte å få mer overskudd, ønsket jeg å gjøre noe med det. Det er tross alt 30.000 mennesker i Vesterålen og statistisk sett er det en god del av dem som har vært rammet av kreft, enten selv eller som pårørende. I fjor sommer sendte jeg e-post til Kreftforeningen, jeg tok kontakt med de lokale undergruppene av Kreftforeningen i Vesterålen og alle jeg snakket med var positive. Jeg fikk med meg to flotte folk, kreftkoordinatoren i Hadsel kommune og lederen i Prostatakreftforeningen. Sammen fikk vi lånt lokaler, planlagt det første møtet, fikk informasjon ut i media og bakte både boller og kaker.

TRIOEN BAK: Sammen med disse to ja-menneskene har jeg vært med å starte opp temakafé for kreftrammede i Vesterålen. Faksimile: Vesteraalens Avis/vol.no

Mandag for to uker siden var datoen for den aller første Temakafeen i Vesterålen. Nesten 30 stykker trosset vind og snø og møtte opp. Noen hadde kjørt i nær en time, andre kom gående. Det var rørende å være et sted jeg savnet sånn halvannet år tidligere. Det er ikke det at jeg ønsker å være så veldig opptatt av kreft hele tiden eller bare omgås folk som kjenner godt til kreft, men av og til er kjennes det godt. Bare det å vite at jeg er sammen med noen som har lignende erfaringer som oss, gjør godt.

Så selv om jeg er streng med prioriteringen av kreftene mine for tida, så var dette helt riktig prioritert. Det mest overraskende er at det å forsøke å få til noe for andre, ga meg så mye selv.

DEN BESTE MEDISINEN: Og så prioriterer jeg selvsagt dette! Har jeg nevnt at det er fint i Vesterålen? For tida er det helt eksepsjonelt fint!