Hårete fredag

Kreftceller, nerveceller, hudceller og hårceller. Cellegift gjør ikke alltid forskjell og går løs på mer enn nødvendig. Det er ikke vanlig å miste håret helt av de cellegifttypene jeg fikk, FLV og Flox, men det blir ofte mye tynnere. På meg ble det så tynt som den nederste delen på bildet til høyre. Der kan du tydelig se forskjellen på mitt hår og cellegifthåret. Sakte, men sikkert har det nye håret vokst ut. Omtrent én cm i måneden, i 19 måneder.

I den store sammenhengen er hår helt uviktig, men de tynne hårtjafsene har minnet meg om at det var virkelig. At det faktisk skjedde. At det skjedde med meg.

I går forsvant det siste cellegifthåret. Noen ganger er ikke et frisørbesøk bare et frisørbesøk. Riktig god langhelg!

Advertisements

Grip.. så mange dager du kan.

I dag er det akkurat ett år siden jeg løp halvmaraton i Budapest, åtte måneder etter siste cellegiftkur. I hodet mitt markerte det en viktig milepæl: at jeg nå kunne gjøre alt det jeg hadde gjort før jeg ble syk. Minst.

13077219_10156853205250343_1825870203_n

Budapest, 17.04.2016

På dagen ett år etterpå, altså litt tidligere i dag, sto jeg på randonee-ski ned et av fjellene på Hadseløya sammen med Ingebjørn. To helt forskjellige fantastiske opplevelser og jeg hadde ingen erfaring med noen av dem før jeg fikk kreft. Allerede mens jeg gikk oppover fjellsiden i sola, tenkte jeg på hvor heldig jeg er. At det har gått et nytt år uten kreft og at jeg er takknemlig for de kreftene jeg har. Jeg tenkte at jeg skulle legge ut noe på facebook (note to self: Det er ikke sunt å tenke i statuser!) og at det passet bra at akkurat på dagen ett år etter maratonet, var jeg på topptur på ski. Bra stil. Og det er helt sant.

17976758_10158581792885343_718906324_o

Hadseløya, 17.04.2017

Men det er ikke hele bildet, og alle dager er ikke sånn, noe jeg har skrevet mer om her: Prisen for å overleve, som handler om skadene kreftbehandlingen har gitt. For hadde det vært i går, hadde det mest representative bildet av meg vært fra sofaen. Jeg gikk ikke ut av huset engang, leste bare bøker og spiste sjokolade. Sov ti timer om natta og var fortsatt trøtt om ettermiddagen. Men det var fint på sitt vis det også. Jeg prøver å venne meg til å la dagsformen styre dagen og legge inn mer hvile og søvn de dagene jeg trenger det. Det er ikke noen krise med rolige dager, de kan være gode de også. Ungene syntes det var deilig å være inne. Jeg fikk laget litt mat og nesten lest ut “Fiskene har ingen føtter” av Jon Kalman Stefansson, som jeg anbefaler.

Du trenger ikke gripe hver eneste dag og gjøre den til din aller beste. Da hadde jo alle dager vært like. Å gripe hver eneste dag høres dessuten litt slitsomt ut, det må være nok å gripe de du kan. Selv om jeg gjerne skulle unnvært de dagene jeg er mest sliten, så setter jeg desto større pris på de dagene jeg har masse energi. Som i dag. Håper alle har fått grepet en dag eller to og hatt en god nok påske!

18015603_10158581805130343_201221686_o

PÅSKESLUTT: Det er alt lange lyse kvelder i Nord-Norge og bare litt over en måned til midnattssol. Jeg nyter at jeg har fått nye fregner av påskeferien hjemme i Vesterålen og den siste slanten med vin.