Yes, I can?

I dag er denne bloggen akkurat ett år gammel. I morgen er det ett år siden kreftbehandlingen startet, med én uke med stråling. Så uendelig glad jeg er for at jeg ikke skal til med stråling i morgen. Og så uendelig mye bedre livet er i dag enn det var for ett år siden.

De siste månedene har jeg hatt mer energi og jeg har prøvd flere ting jeg ikke har prøvd før. Som å stå på skøyter. Inntil i år hadde jeg aldri hatt skøyter på beina. Jeg har også prøvd topptur på ski, og selv om det har endt med opptil flere knall og fall, kommer det til å bli flere turer.

MIN FØRSTE TOPPTUR PÅ SKI: Straks på vei ned fra Storheia mot Stokmarknes. Etterpå var jeg så sliten at jeg var kvalm og klarte knapt å få av meg ustyret ved egen hjelp.

Det gir en nesten barnslig glede å prøve nye ting og å utfordre seg selv, som jeg ikke helt kan huske fra før jeg ble syk. Kanskje skyldes det frykten som var høyst reell for et år siden: At jeg ikke skulle få oppleve å prøve flere nye ting, i hvert fall ikke positive.

ALT ANNET ENN KLAR: Men, her har jeg i hvert fall klart å løpe fem kilometer sammenhengende.

Så, nå har jeg bestemt meg for å prøve enda en ny ting: Å løpe halvmaraton. Det begynte egentlig 8. mars i fjor. Da ble jeg rørt til tårer av tidenes “bli frisk-stunt”. Mens jeg lå på sykehus og følte meg helt elendig, løp kollegaer av meg halvmaraton i Paris med “HeiaHeidi” på t-skjortene. Jeg svarte uten å tenke meg om at neste år skulle jeg prøve å være med selv også.

Vel, emosjonell ekstase er kanskje ikke den beste forutsetningen for å ta store avgjørelser, for det løpet som jeg sa ja til i fjor, er nå plutselig bare to måneder unna.

En tommelfingerregel når det gjelder kreft er at alt tar litt lenger tid enn planlagt og i høst var det en rekke grunner til at halvmaraton virket fullstendig urealistisk:

1. Jeg hadde knapt muskelmasse og hadde problemer med å komme meg opp ved egen hjelp når jeg satt på huk.

2. Jeg hadde knapt bedrevet annen fysisk aktivitet enn rolig gange det siste året.

3. Jeg liker ikke å løpe og har ikke løpt mer enn tre kilometer siden videregående.

4. Når jeg testet ut løping på en grusvei, måtte jeg gi meg etter to hundre meter fordi det var for vondt. Det strålte oppover i beina på grunn av nevropatien og rask gange var det meste jeg klarte.

SKEPTISK: I over 30 år har jeg hevdet at løping ikke er for meg. Nå skal jeg gi det en sjanse.

Men det var i høst. Etter nyttår har jeg endelig klart å komme meg til fysioterapi og trening to ganger i uka. I tillegg har jeg gått en del turer og gått på ski. For noen uker siden gikk jeg forbi tredemølla hos fysioterapeuten og lurte på hvor langt jeg kunne løpe. Jeg satte på en episode av podcasten “This American life”, som fortsatt er en av mine favoritter, og satte i gang. Med rolig tempo gikk det helt greit å løpe fem kilometer. Det ville forsåvidt vært en prestasjon for meg uansett, men etter sykdomsåret 2015 føltes det som en helt vanvittig prestasjon. Nesten så jeg skulle gjort som George Costanza i Seinfeld og bare gitt meg på topp.

Men fordi jeg trenger treningen og fordi målet plutselig virker oppnåelig, eller rettere sagt ikke fullt så uoppnåelig, skal jeg fortsette. Nå løper jeg fem kilometer på ca 35 minutter og selv om det ikke er spesielt fort, har jeg ikke planer om å øke tempoet noe særlig. Lengden derimot, skal jeg jobbe med.

KAN KJÆRLIGHET LÆRES? Jeg jobber i hvert fall hardt med joggeskoene mine.

For meg er det egentlig ikke selve løpet som er viktig, men treningen. Halvmaratonet er kun en motivasjon og om jeg ikke klarer å gjennomføre vil jeg uansett være veldig fornøyd med treningen jeg har lagt ned. Det er tungt å trene seg opp etter langvarig behandling som har brutt deg ned.

Jeg planlegger intervalltrening og styrketrening, i tillegg til ren løping. Styrketreningen får jeg hjelp til av fysioterapeuten (det er styrketrening for å bygge opp kroppen etter kreftbehandlingen, ikke for løpet) og så kommer jeg til å bruke deler av 7-ukersprogrammet til CERG ved NTNU, som jeg fikk tips om av en nabo. Det er det samme programmet som VG blant annet har skrevet om med tittelen “Fra utrent til veltrent på syv uker”.

Jeg har åtte uker igjen til jeg skal løpe halvmaraton i Budapest sammen med en gjeng fra Bergens Tidende, så da er det jo bare å sette i gang.

HODELYKTTUR: Stemningen er fortsatt bra, dette er før jeg har tryna x antall ganger på vei ned igjen. Med personlig trener, barnevakt og ektefelle som alltid stiller opp når jeg vil trene.

Tilbake i rampelyset

Noe av det første jeg kan huske at jeg hadde lyst til å bli, var journalist. Jeg lagde min første avis, “Topp ti”, på barneskolen sammen med en venninne. Vi fikk et uventet stort skup da jeg så Ingrid Bjørnov på besøk hos en nabo og fem minutter senere ringte på med notisblokk og kasettspiller med opptaksfunksjon. Dette var i de dager da “Which witch” var skikkelig hot og jeg kan fortsatt huske hvor hardt hjertet banket da hun smilte og svarte ja til spontanintervjuet mitt.

MORGENFUGL: Litt lettere å møte 07.15 når du slipper å legge sminken din selv. Forberedelser til God morgen, Norge.

Jeg ble journalist, men jeg har aldri hatt spesielt lyst til å være på TV. I forrige uke var jeg på både Dagsrevyen, God morgen, Norge og TV2-nyhetene i forbindelse med verdens kreftdag.  Her er innslaget i Dagsrevyen.

GOD MORGEN: Peter Bubresko intervjuet meg og assisterende generalsekretær i Kreftforeningen, Ole Alexander Opdalshei. Foto: Kreftforeningen

I tillegg var jeg intervjuet i P4 og på forsiden av VG. Alt var ganske surrealistisk, men temaet “tarmkreft – den tause folkesykdommen” engasjerer meg sterkt, og det gjør det enkelt å snakke om. Jo, flere ganger jeg snakker om hva jeg har opplevd og hvordan det har vært, jo enklere blir det. Så om du har vært eller skal gjennom noe av det samme som meg: Det kommer til å bli enklere å snakke om, de første gangene er verst.

VERDENS KREFTDAG: Sammen med assisterende generalsekretær, Ole Alexander Opdalshei i Kreftforeningen, i lokalene til TV2. Foto: Kreftforeningen

Det mest spesielle for meg, var likevel hovedgrunnen til at jeg kom til Oslo: Å holde et innlegg på frokostmøtet til Kreftforeningen. Dit kom nemlig ingen ringere enn helseminister Bent Høie (H). Som journalist har jeg intervjuet en del statsråder, men jeg hadde virkelig aldri drømt om at jeg skulle stå og snakke til en minister og de fremste fagfolkene i landet om meg og min historie i ti minutter.

OM TABU OG ÅPENHET: “Jeg hadde aldri tenkt at sykdommen min skulle være såå offentlig, men det har gitt meg mye erfaring rundt det å være åpen. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke har en eneste negativ erfaring. Det nærmeste må være en kommentar på VG, hvor en mann skrev noe sånt som “Hva er så spesielt med hun her, det er jo tusenvis som har kreft”. ” Jeg tror helseminister Bent Høie (fremst i bildet) er enig i at det ikke er spesielt ille til nettkommentar å være. Foto: Kreftforeningen.

Alt gikk heldigvis veldig bra. Jeg fikk sagt det jeg ville, folk lo på de rette stedene og jeg fikk tatt pauser og ble godt ivaretatt av Kreftforeningen. Igjen har jeg bare fått positive tilbakemeldinger i etterkant og det er hittil min udelte erfaring med å være åpen. Tusen takk for alle fine ord og tilbakemeldinger!

Om jeg skulle sette fingeren på noe, så ser jeg at jeg har misforstått fullstendig hvordan jeg skulle feste mikrofonen under innlegget hos Kreftforeningen. Det førte til at sveisen min ligner litt mer på et lykketroll enn det jeg setter pris på, og neste gang jeg skal snakke foran 100 mennesker må noen gjerne ta seg bryet med å si det til meg. Men hei, det kan jeg leve med, det finnes virkelig verre ting i verden.

STOR STÅHEI: Når eldstejenta vår oppdaget Mamma i avisa.

Under er innlegget jeg holdt, det ble også publisert i sin helhet på nettsidene til Bergens Tidende.

“I dag er det akkurat ett år siden jeg fikk diagnosen tarmkreft. Jeg visste ikke da at det var verdens kreftdag, jeg hørte det på radioen om ettermiddagen, og tenkte «det var jo utgjort».

Jeg er veldig glad for at Kreftforeningen har valgt temaet tarmkreft – den tause folkesykdommen. Det er en beskrivelse jeg bokstavelig talt har kjent på kroppen, og som jeg har forsøkt å gjøre noe med.

Noe av det første jeg tenkte etter at jeg fikk diagnosen var at: «Ikke bare var det kreft, men i tillegg var det en så utrolig kjip kreftform.» Jeg husker jeg sa til mannen min, en av de første gangene vi kjørte til Haukeland: «hvorfor kunne jeg ikke bare hatt en kul i låret eller noe. Hvorfor måtte det være dette.» Da sa han raskt at bløtvevssarkom, mannen min er altså lege, skulle jeg ikke ønske meg – det er en skikkelig lumsk kreftform.

Jeg oppdaget altså ganske raskt at selv om jeg faktisk var gift med en kreftlege, var det utrolig lite jeg visste om tarmkreft. Jeg visste ikke at det var så vanlig. Jeg visste ikke at én av tre ikke overlever. Jeg visste ikke at mange måtte ha utlagt tarm som en del av behandlingen.

Det er liten tvil om at tarmkreft er forbundet med tabu. Jeg har vært åpen om sykdommen min, men det er veldig sjelden jeg har sagt at det faktisk var endetarmskreft jeg hadde. Jeg har syntes tarmkreft har vært mer enn nok, og jeg har snakket med folk som har sagt at de har magekreft i stedet for tarmkreft. Som om det er noe å skamme seg over, eller at vi bevisst har vært med å påvirke hvor en svulst har valgt å vokse frem.

Jeg husker en episode like etter at jeg hadde fått diagnosen, men før behandlingen var i gang for snart ett år siden. Da var jeg paradoksalt nok fortsatt i god form, og ble med på en middag med en gjeng kollegaer. Vi var en 12–13 stykker, og en gang i løpet av kvelden stilte sidemannen min spørsmålet: «Hvordan oppdaget du det?»

Det ble helt stille rundt bordet, sånn opplevde i hvert fall jeg det, og jeg oppdaget at det ikke var så lett å si at jeg oppdaget blod når jeg var på do. For det var det som fikk meg til å gå til legen. Det hadde vært så utrolig mye lettere å si at jeg oppdaget en kul i brystet.

Siden har jeg fått det spørsmålet ofte. Hvordan oppdaget du det? Hva fikk deg til å gå til legen? Jeg har fått spørsmålet både av kjente og av fagfolk. Tarmkreft er en sykdom med diffuse symptomer, men jeg tar også spørsmålene som et tegn på at det er behov for mer informasjon og bevissthet rundt hvordan en oppdager tarmkreft.

Hadde jeg oppdaget omtrent et hvilket som helst annet symptom som kunne være kreft, ville jeg fortalt det til mannen min med det samme. Men dette hadde jeg ikke særlig lyst til å snakke om, så jeg gjorde det jeg tror altfor mange gjør. Jeg ventet. Heldigvis ventet jeg ikke så lenge, og noe av hovedgrunnen til det var ungene mine. Jeg visste at dersom jeg ventet og det virkelig var noe alvorlig, ville det bli veldig vanskelig å leve med etterpå.

Og det å vente med å gå til lege er livsfarlig. Det er utrolig stor forskjell på hvor gode sjanser du har om det blir oppdaget tidlig eller sent.

Jeg ble heldigvis oppdaget tidlig, og i løpet av ni måneder fikk jeg stråling – så en stor operasjon hvor blant annet lymfeknuter og eggstokk ble fjernet for sikkerhets skyld. Så fikk jeg 12 cellegiftkurer over 24 uker, og til slutt en siste operasjon hvor tarmen ble lagt tilbake igjen. I november hadde jeg min siste sykehusinnleggelse, og det er fortsatt lenge til jeg kan være tilbake i full jobb.

Behandlingen har gjort meg steril, jeg har hatt midlertidig stomi i syv måneder, jeg har kommet i kunstig overgangsalder, jeg har fått nerveskader i hendene og føttene, jeg sliter med utmattelse og konsentrasjon, men viktigst av alt: Den har gjort meg kreftfri. Det fikk jeg bekreftet under sist kontroll for en måned siden, men det er flere år til jeg virkelig kan senke skuldrene og være rimelig sikker på at jeg virkelig er frisk.

Jeg valgte å være åpen om sykdommen min. Både jeg og mannen min informerte arbeidsplassene våre, og vi informerte barnehagen til ungene. Det var viktig at ungene våre kunne snakke fritt om det som skjedde hjemme, og da kunne vi ikke skjule hva slags sykdom jeg hadde. Jeg skrev også en blogg mens jeg var syk. Det var flere grunner til det, den viktigste var at jeg syntes det var så belastende å informere alle kjente om at jeg hadde fått en livstruende sykdom, og at jeg innså at om vi ikke tok noen grep, ville alt vi snakket om det nærmeste året, være kreft.

Det var flere ting ved sykdommen min som opplevdes som tabu, blant annet det å ha stomi eller utlagt tarm. Like før sommeren la jeg derfor ut et bilde av den magre kroppen min, med arr og stomipose, i en bloggpost jeg kalte sommerkroppen 2015. Den tok av i sosiale medier, og i løpet av kort tid var bloggposten lest av over 100.000. Jeg var på forsiden av VG, i utenlandske aviser, på NRK og TV 2.

Jeg hadde aldri tenkt at sykdommen min skulle være så offentlig, men det har gitt meg mye erfaring rundt det å være åpen. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke har en eneste negativ erfaring. Det nærmeste må være en kommentar på VG, hvor en mann skrev noe sånt som «Hva er så spesielt med hun her, det er jo tusenvis som har kreft». Og det er det jo dessverre. Men til å være en nett-kommentar i VG er ikke det særlig ille.

Terskelen for meg var å fortelle hva som hadde skjedd til venner og familie. Om hundre tusen fremmede også visste det, gjorde ikke så mye. Det var heller overraskende hvor lite blest det ble etter å ha vært på forsiden av Norges største avis. Jeg har bare blitt gjenkjent et par ganger, og de var begge på kreftpoliklinikken på Haukeland.

Tvert imot har jeg fått utrolig mange positive tilbakemeldinger, både fra kjente og fra fremmede. En kollega sa til meg at måten vi håndterte sykdommen på, gjorde det enkelt å snakke med oss, og støtte oss. Det gjorde meg veldig glad. Jeg har aldri fått så mange klemmer på jobb som etter at jeg ble syk, og vi som familie har fått hjelp, støtte og gode ord av venner og familie – alle har visst hva vi har stått i.

Jeg merker jeg blir rørt bare av å tenke på det. Samtidig har jeg fått være meg selv, ingen har behandlet meg som «den syke», selv om de visste.

Det å få kreft er stort sett forferdelig uansett hvilken type du får. De fleste kan gi bivirkninger man ikke engang tenker over. Jeg trodde aldri jeg skulle få problemer med finmotorikk og balanse av tarmkreft, for eksempel. De rundt meg har reagert, og syntes dette har vært forferdelig fordi jeg har hatt kreft. Ikke fordi jeg har hatt tarmkreft. Det har stort sett ingen brydd seg om.

I høst gikk det slag i slag. Det var rosa måned og fokus på brystkreft i oktober, så grodde menn bart i november for å øke bevissthet rundt prostatakreft. Det finnes ikke noe tilsvarende for tarmkreft. Jeg trodde ikke engang den hadde en egen farge. Og det er altså ikke brun, selv om det kanskje skulle være nærliggende å tro. Det er den fargen jeg har på meg i dag, mørkeblå.

Jeg har til og med funnet noe positivt med at det var nettopp tarmkreft jeg fikk. Det er relativt få som får tilbakefall, og de fleste tilbakefallene kommer ganske fort. Så om jeg bare fortsetter å være kreftfri de neste par årene, kan jeg faktisk være ganske trygg. Bank i bordet.”

VEL BLÅST: Jeg er veldig fornøyd med at det ble såpass mye oppmerksomhet rundt verdens kreftdag og tarmkreft. Noen har stilt spørsmål ved om det er noe tabu, men bare basert på de henvendelsene jeg har fått etter å ha snakket offentlig om dette, trengs det mer informasjon og bevissthet.

 

 

 

Alt annet enn taus

VG, God Morgen, Norge og Dagsrevyen. Det er noen av stedene jeg kommer til å dukke opp i morgen, i anledning verdens kreftdag. Selvsagt med forbehold om at en askesky skulle dukke opp over Europa eller Syria-krigen får en løsning.

PÅ VEI: Mellomlanding og snøvær i Bodø.

Temaet for verdens kreftdag i år er “tarmkreft – den tause folkesykdommen”. Kombinasjonen tabu og en forholdsvis ung kvinne skaffer tydeligvis oppmerksomhet og det er jeg veldig glad for. Jeg har tidligere blogget for Kreftforeningen om hvordan jeg har opplevd at tarmkreft er en tabusykdom. I tarmkreftsammenheng er jeg oppsiktsvekkende ung, men ellers i samfunnet registrerer jeg at ikke lenger er blant de yngste. Det fikk jeg en påminner om i går, da jeg hadde bursdag. Det er merkelig å tenke på at jeg feiret den forrige bursdagen min uten å ane at jeg var alvorlig syk. Tvert imot følte jeg meg i strålende form og var ute og akte med ungene dagen før. I år følte jeg en enorm takknemlighet over å få lov til å bli eldre. Det har aldri føltes bedre enn akkurat nå.

HURRA FOR DEG: Slik går det når mindreårige får stå for kakepyntingen. 

I morgen starter dagen med sminke og forberedelser til “God morgen, Norge” klokken 07.15. Etter planen skal jeg og leder i Kreftforeningen, Anne Lise Ryel på ca. 07.40. Deretter er det frokostmøte hos Kreftforeningen, hvor også helseminister Bent Høie kommer til å være. Jeg er veldig glad for at han har prioritert å komme og spesielt for at han er interessert i pasientperspektivet.

INTERVJU MED VG: Flyet fra Bodø var en time forsinket, men jeg rakk akkurat intervju med VG sammen med Anne Lise Ryel tidligere i dag.

Om kvelden skal jeg etter planen være gjest i Dagsrevyen. Det er virkelig med skrekkblandet fryd jeg stiller opp der, men dette er et tema jeg selv har frontet og er opptatt av. Dessuten er en av de få fine tingene med å ha hatt kreft, at alt annet blir litt mindre skummelt. Jeg merker at det var rart å skrive “ha hatt kreft”, for jeg tør nesten ikke helt å tro det, men det er noe jeg fort kan venne meg til.

Etter mange år i media selv, vet jeg at ikke alt går etter planen. Men, hvis alt går etter planen, dukker jeg altså opp både på papir, nett og TV. Eller som vi ville sagt i Bergen: Med mindre Bryggen brenner.