En “strålende” uke

Da er jeg i gang. Denne uken startet behandlingen som skal fjerne kreften. Etter at jeg la ut den første bloggposten, fikk jeg utrolig mange tilbakemeldinger. Jeg er helt rørt, og leser meldingene daglig. Tusen takk!

FARE: Stråling pågår.

Først ut er strålebehandling. Mandag var første dag, og nå er allerede tre av fem strålebehandlinger unnagjort. De fleste på venterommet har tydeligvis sett hverandre før, og i går var det en som avsluttet sin behandling. Standard avskjedshilsen er: “Håper dette var siste gangen jeg treffer dere her, ha en “strålende” uke!”

Strålingen skal drepe flest mulig kreftceller før operasjonen, og minsker risikoen for tilbakefall. De fleste har lengre stråleperioder enn meg, og blir naturlig nok litt bedre kjent. For meg har legene laget en litt atypisk behandlingsplan. Hovedårsaken er at noe av svulsten ligger veldig nær en vene, og de vil ikke gi kreftcellene lang nok tid til at de kan komme seg over i blodet. Derfor får jeg den stråledosen de fleste med min diagnose får på to og en halv uke, i løpet av én uke.

MEG OG MASKINEN: Jeg får min daglige dose (5 gray) hos maskin SB7.

Strålingen i seg selv er utrolig kjapt unnagjort. Det meste av tiden brukes på å få meg i akkurat den posisjonen jeg skal ligge. Så stiller maskinen seg inn og stråler i ganske nøyaktig 12 sekunder fra tre ulike vinkler. Under et minutt med effektiv stråling med andre ord. Jeg bruker lengre tid på å gå til og fra Haukeland, enn jeg tilbringer på selve sykehuset.

Sånn sett er jeg utrolig heldig. Fordi strålebehandling bare gis ved de største sykehusene, er det mange som må bo på sykehotell i ukesvis. For meg er behandlingen bare en kort del av dagen, så kan jeg gå hjem og fortsette livet mitt.

Bivirkningene ved strålingen jeg synes er tristest, synes ikke i det hele tatt. Det er både fascinerende og foruroligende at noe du ikke merker engang (jeg merker virkelig ingenting når det pågår), kan ødelegge så mye. For det er selvsagt ikke bare lumske kreftceller som ryker til. For både menn og kvinner er det vanlig å bli sterile etter stråling av bekkenet. Det er også vanlig for kvinner å komme i overgangsalderen. Det er akkurat som om konsekvensene av kreften avdekkes lag for lag, og disse skulle jeg gjerne vært uten. Vi hadde lyst på flere barn, og i fjor sommer var jeg gravid. Det er absurd å tenke på at jeg skulle hatt termin i disse dager, i stedet har jeg en kreftdiagnose. Samtidig er jeg uendelig glad for at vi har de to morsomme, sprelske, fantasifulle og gode ungene vi har.

GOD STEMNING, TROSS ALT: Det er ikke særlig gøy å starte opp med kreftbehandling, men det blir litt mindre skummelt når du har en seksåring som synger “samba-jazz” for deg den første dagen.

Når det gjelder overgangsalder, har jeg bare et vagt minne fra en Vibeke Løkkeberg-film (tror jeg det var) om hva det innebærer. Jeg kan ikke huske at det virket som en særlig fristende tilstand, og det er definitivt ikke noe jeg var i nærheten av klar for nå. Noe sier meg at dette ikke er en aktuell problemstilling for de fleste med min diagnose.

VENTEROMMET: Det er ikke så mange som har barn i barnehagealder for å si det sånn.

Vel, foreløpig har jeg ikke merket så mye til annet enn trøtthet etter strålingen, men den er til gjengjeld høyst merkbar. Så, selv om strålingen går helt greit, er jeg glad jeg slipper mange uker til.

K-ordet

På verdens kreftdag, 4. februar, fikk jeg vite at jeg har tarmkreft. To dager tidligere hadde jeg feiret min 36. bursdag, og jeg følte meg frisk. Jeg var litt slapp og sliten i høst, men det er jo selve definisjonen på å være småbarnsmor. Dessuten hadde jeg mange andre, og mer sannsynlige forklaringer på det, enn at jeg skulle være alvorlig syk.

Men, legen som undersøkte meg var svært overbevisende, og han hadde rett. I en alder av 36, med to små barn, full jobb og en relativt stor mengde fremtidsplaner, fikk jeg beskjeden jeg fryktet aller mest. Så hvordan takler man det? Først føltes det som om hele Haraldsplass sykehus falt sammen og dundret ned over hodet og kroppen min. Jeg var fullstendig knust og husker jeg tenkte at det ikke var noe sted jeg kunne hente nok styrke til å takle sjokket.

I høst ble jeg akutt, livstruende syk, og den smellen satt fortsatt i oss. Vi bestemte oss for å forandre livet helt og flytte tilbake til Vesterålen. Ingebjørn hadde fått jobb der, jeg hadde tatt sluttpakke fra min jobb. Så skjedde dette. Jeg husker at jeg tenkte at det var det. Nå kom vi aldri til å få realisert de planene. Jeg tenkte på seksårsdagen til eldstejenta vår uka etter. Kom det til å bli den siste bursdagen hennes jeg fikk være med på? Hva med jenta vår på tre, hvor mye av meg ville hun huske dersom dette ikke gikk bra? Ville jeg være der når hun begynte på skolen? Hvor mye av barndommen deres ville bli preget av at jeg var syk? Og hvordan er det mulig å være så syk, når du føler deg frisk?

Jeg leste mye på nettet (bare seriøse nettsteder, som kreftlex etc) de første dagene. Spesielt var jeg opptatt av prognosene mine. De varierte fra 13 til 90 prosent, alt ettersom hvor mye kreften hadde spredd seg. Det er en utrolig ubehagelig følelse å vite at du har kreftceller i deg, som gjør sitt beste for å ødelegge deg. Plutselig føltes den til da friske kroppen min full av kreft. Jeg så for meg at det var spredning til alle tenkelige kroppsdeler. Den første uka gikk med til en kombinasjon av å skyve alle tanker om kreft bort og å komme seg gjennom angsten. Noen netter fikk jeg sove, andre lå jeg helt stiv og paralysert og tenkte alt det verste.

Selv om ventetiden føltes veldig lang, var jeg en ekspresspasient. Jeg gikk gjennom MR, CT, ultralyd og en del annet på fem dager, inkludert en helg. På den femte dagen fikk jeg endelig godt nytt. Kirurgen som skal operere meg, er i ferd med å lese seg opp og sier til oss: “Resultatene på CT’en er jo fine, men det visste dere vel”.

Til de som ikke har fått resultater av CT i forbindelse med kreft før: Det er virkelig alfa og omega. Det viser fjernspredning, som er det verste scenarioet. Det var vill lykke på det lille undersøkelsesrommet, og for første gang klarte jeg å tenke at dette skulle gå bra. Vi drakk champagne den kvelden. Danset hjemme i stua til og med, og det pleier vi virkelig aldri å gjøre. Nå har jeg kjempegode prognoser, og legene mener jeg skal bli helt frisk.

Men, først venter et aldri så lite behandlingsmaraton. Det starter nå på mandag med fem dager med stråling. Jeg har allerede fått stråletatoveringer, og ja, de er ekte. Mine første tatoveringer er altså tre små prikker på hofter og mage.

Mandag 2. mars er det planlagt operasjon, og selv om jeg gleder meg utrolig til å få bort alt sammen, gruer jeg meg også. Det føles som om det livet jeg kjente, og satte uendelig stor pris på, er over. Jeg er usikker på hva som venter, selv om jeg tror det blir veldig bra. Etter operasjonen har jeg noen uker å komme meg på, før det blir 12 cellegiftkurer over 24 uker. I september er jeg etter planen frisk igjen, og vi snakker allerede om alt vi skal gjøre når denne sykdommen bare er en parentes i livet.

Kirurgen på Haukeland var veldig klar på at kreft er bare flaks eller uflaks. Jeg skjønner hva han mener, men for meg i ukene som har vært og alle ukene som kommer, setter jeg utrolig stor pris på alle gode tanker og ord. Det har vi fått masse av, og det betyr uendelig mye. Det er ikke alt jeg klarer å svare på alltid, men det betyr mye, så: Tusen takk!