Hverdagsgleder

Det er ikke sånn at de som har kreft eller er alvorlig syke bare tenker på livet, døden og kjærligheten. Det blir hverdag for oss også, heldigvis på et vis, men det er en annerledes hverdag enn den vi var vant til. Vi legger planer og tenker fremover, men hele tiden vel vitende om at alt avhenger av dagsform og at alle planer kan bli avlyst. Det hjelper å tenke at alt som blir noe av er en stor bonus, i stedet for å bli lei seg for det som ikke lar seg gjennomføre.

Kreftlivet er ganske intenst og det er nok av nedturer. Formen er ganske bra for tida, men jeg får hele tiden små påminnelser om at ikke alt er som det skal. Øynene renner mer, jeg blør ofte litt neseblod og har generelt mindre krefter. Men, det som er fint med å leve sånn, er at gledene også blir desto større. De blir virkelig det, og det kan være helt hverdagslige ting som utløser den store lykkefølelsen. Jeg unner alle å oppleve den ubeskrivelige lykkefølelsen det var å få vite at jeg ikke hadde spredning. Det øyeblikket er helt der oppe på toppen, kanskje sammen med det å få barn. Oppturen var minst like stor som nedturen det var å få kreft i utgangspunktet.

Fordi hverdagen vår ikke er helt A4, gleder jeg meg over litt andre ting. Her er noe av det jeg har gledet meg over i det siste.

1. Den enkelttingen jeg har blitt mest glad for denne uka, gjelder ikke meg, men en venninne. Hun har leukemi og må gjennom en benmargstransplantasjon. Én av ti finner de ikke donor til, og hun har levd i uvisshet. Jeg kan bare forestille meg hvordan den ventetiden må ha vært. Men, denne uka kom beskjeden: De har funnet donor til henne. Hun er én av de ni. Voldsom og spontan glede! Selv nå får jeg tårer i øynene.

2. Så, en skikkelig hårete glede. Jeg mister en del hår for tida. Det kan være på grunn av stress, men det kan også være på grunn av cellegiften. Det er vanlig å få tynnere hår, men jeg kommer ikke til å miste håret helt. At jeg ikke mister håret har jeg visst en stund og det ble jeg skikkelig glad for. Det er ikke det at det gjør så mye, forfengeligheten min er omtrent ikke-eksisterende for tida, men det har mye å si for hvordan folk ser meg. Det er fint at ikke det første folk tenker når de ser meg, er at jeg er syk. Men, det er jo ikke kjekt å få tynnere hår heller. Derfor ble jeg skikkelig glad da en av legene fortalte at jeg kan ta extensions og visstnok få støtte til det. Det hadde jeg ikke tenkt på en gang, men ergo kan jeg altså ende opp med fyldigere manke enn noensinne i sommer. Dere er herved advart.

3. Solgleder. Det har vært skikkelig fin vår i Bergen noen dager denne uka. Det er jo en glede i seg selv, som bergensere virkelig vet å sette pris på, men fordi jeg går på cellegift skal jeg skjerme meg mest mulig. Jeg fant ganske raskt ut at de fleste solkremer med faktor 50 gir deg et hvitt lag i ansiktet, som får deg til å se ekstra blek og usunn ut. Etter tips fra en venninne, fant jeg en krem som ikke synes. Ikke en stor ting, men det blir fint å gå sommeren i møte uten å se bokstavelig talt likblek ut.

VÅR I BYEN: Jeg er fortsatt på jakt etter en litt kulere solhatt, for å si det sånn.

VÅR I BYEN: Jeg er fortsatt på jakt etter en litt kulere solhatt, for å si det sånn.

4. Denne tegningen som treåringen min laget:

FAMILIEN: At denne vesle jenta har blitt så flink til å tegne, hadde jeg ikke fått med meg. Stor glede å oppdage det.

FAMILIEN: At denne vesle jenta har blitt så flink til å tegne, hadde jeg ikke fått med meg. Stor glede å oppdage det.

5. Veneporten jeg fikk lagt inn for en uke siden, er nesten ikke øm lenger og jeg kan bevege hodet og armene i alle retninger. Stor glede!

6. Fredag ettermiddag på Studentsenteret. Eldstejenta vår går på svømming hver fredag ettermiddag, sammen med flere unger fra barnehagen. Det er rimelig hektisk å komme seg dit til 16.30, men når vi først er på plass er det fullstendig fravær av stress. Vi pleier å ha en base sammen med de andre barnehagefamiliene, spiser mat uten å måtte tenke på hva vi skal handle og lage og de minste ungene har masse boltreplass å leke på. Det jeg i forkant så for meg kom til å bli en ganske kavete start på helga, er blitt det helt motsatte. Jeg er med når jeg orker, og i går orket jeg.

7. Å være tilbake på jobb. Det var veldig stas å komme tilbake på jobb og det er veldig lenge siden jeg har fått så mange klemmer i løpet av en dag. Jeg innså ganske kjapt at fire dager på jobb ble for mye, så i løpet av uka nedjusterte jeg ambisjonene litt. Om litt skal gruppa mi på tur til Stockholm, og det hadde jeg egentlig ikke noen forhåpninger om å få med meg. Men, nå viser det seg at turen ble lagt til en av mine gode uker, hvor jeg ikke skulle ha cellegift. Dermed tok jeg det opp med sykepleierne på kreftpoliklinikken, og de mente at det burde gå fint. Jeg ble helt på gråten når de sa det, det føltes så utrolig stort at jeg kanskje skulle få være med likevel. Jeg tror det ikke helt før jeg sitter på flyet, men bare tanken har gjort meg utrolig glad.

BACK IN BUSINESS: Jeg skal ikke skryte på meg at det var min mest effektive uke, men det var fint å jobbe litt igjen.

BACK IN BUSINESS: Jeg skal ikke skryte på meg at det var min mest effektive uke, men det var fint å jobbe litt igjen.

Advertisements

En cellegiftuke og en vill avgjørelse

Cellegiftkur to av tolv er unnagjort. Denne gangen hadde jeg min første FLOX-kur. Sist gikk kuren veldig greit, denne gangen var det litt heftigere. Cellegift var inntil nylig utrolig fjernt fra mitt liv. Det er det heldigvis for de fleste jeg kjenner også, så for de som er nysgjerrige har jeg skrevet litt om hvordan det er.

Mandag, 08.00:

medisiner

Badeskapet ser mer ut som et miniapotek, og her starter dagen. Kvalmestillende og steroider er viktige støttemedisiner, som gjør at jeg får langt mindre bivirkninger enn uten.

08.30:

SNØ PÅ ULRIKEN: Veien til Haukeland.

SNØ PÅ ULRIKEN: Veien til Haukeland.

De dagene jeg orker, går jeg til Haukeland. Det tar maks 40 minutter med grei fart. Jeg blir alltid glad når jeg klarer å få mest mulig positivt ut av det jeg må gjennom. Som at jeg får litt mosjon ut av at jeg må til Haukeland.

09.00:

cellegift2

Dag en med cellegift. Jeg får cellegift direkte inn i blodet over to dager. Det tar ca to timer første dagen, og ca en time andre dagen. Mannen min, som er på jobb på kreftavdelingen, stikker innom når han ikke har pasienter. Sist gikk det helt greit å få inn FLV-cellegiften, men FLOX, som jeg får denne gangen, er verre. Det begynner å verke i armen, så jeg ikke klarer å lese og bare må konsentrere meg om å puste. Sykepleieren sa på forhånd at det kunne skje, og at det kan hende vi må skru ned tempoet. Etter en stund ber jeg om at tempoet skrus ned.

11.00:

LETT TILSNØRT: Nei, det er ikke Kenny fra South Park, det er bare meg som forsøker å stenge ute alt av vind og kald luft. Niqab eller finlandshette ville egentlig vært egnet påkledning.

LETT TILSNØRT: Nei, det er ikke Kenny fra South Park, det er bare meg som forsøker å stenge ute alt av vind og kald luft. Niqab eller finlandshette ville egentlig vært egnet påkledning.

Yes, endelig ferdig og beveger meg mot bussen. FLOX kan gi noen rare bivirkninger, blant annet nereveskader som gir forbigående overfølsomhet for kulde. Derfor har jeg på meg votter og snører hetta godt rundt ansiktet når jeg går ut. Mannen min har utstyrt meg med en take away-kaffe, dersom det er ubehagelig å puste. Noen opplever det også. Jeg merker raskt at den kalde Bergenslufta er plagsom i ansiktet, men har ikke problemer med å puste, så lenge jeg bare puster gjennom nesa.

12.00:

etterkur

Deilig å være hjemme og slappe av på sofaen. Jeg er utrolig glad når jeg får tidlige timer på sykehuset, sånn at jeg kan komme meg noen timer hjemme før resten av familien kommer hjem. Armen hvor cellegiften er gått inn er begynt å bli skikkelig vond og jeg klarer ikke å ha genser på den. Ingebjørn prøver å stryke meg over armen, noe som resulterer i tårer og tenners gnissel. Natten blir tilbragt med armen på en varmeflaske, og det lindrer.

Resten av uka går det mye i dette:

sove

Jeg er trøtt, men får ikke alltid sove skikkelig fordi steroidene (tror jeg) girer meg opp. Armen blir bedre, men føles som om den er sterkt solbrent helt til helga. Utover onsdagen blir jeg kvalm, og torsdag må jeg tvinge meg til å spise. Det passer ganske dårlig, fordi jeg skal til Voss sjukehus og få veneport på fredag.

Det er stor pågang for å få veneport på Haukeland, så etter litt om og men, ble det bestemt at jeg skulle få det på Voss. Oppmøtetid var 7.30 og siden Voss er ti mil fra Bergen, dro vi dagen før. Vi overnattet hos noen venner, så fikk vi en liten tur ut av det også.

HALVSLØV OG HAPPY: Veneporten er endelig på plass og jeg er fortsatt rimelig påvirket av bedøvelse og beroligende.

HALVSLØV OG HAPPY: Veneporten er endelig på plass og jeg er fortsatt rimelig påvirket av bedøvelse og beroligende.

Inngrepet ble gjort med lokalbedøvelse og tilhørende beroligende, og gikk helt som planlagt. Tilbake i Bergen innså jeg utover kvelden at min største utfordring var å fungere med både magemuskler og hals- og brystmuskler ute av spill. For de av dere som har lyst til å teste: Forsøk å komme deg opp av senga/sofaen uten å bruke noen av ovennevnte muskler. Jeg kan komme tilbake med svaret til spesielt interesserte.

IS TIL FOLKET: Voss viste seg fra sin beste side, så etter at jeg var ute av sykehuset ble det is ved Vangsvatnet. Sitat treåringen: Dette er bare helt magisk.

IS TIL FOLKET: Voss viste seg fra sin beste side, så etter at jeg var ute av sykehuset ble det is ved Vangsvatnet. Sitat treåringen: Dette er bare helt magisk.

Så over til den ville avgjørelsen: I morgen har jeg tenkt å gå på jobb igjen! Tidligere denne uka føltes det en smule overilt og optimistisk, men i helga har formen vært raskt stigende og nå gleder jeg meg. Det er mulig det ender med skikkelig krasjlanding, men jeg har lyst til å prøve. Og en krasjlanding er strengt tatt ikke det verste som kan skje, da er det bare å nedjustere ambisjonene litt og prøve på nytt. Foreløpig er planen å jobbe fire dager i de gode ukene mine, det vil si ikke-cellegiftukene.

KLAR FOR JOBB, TRUR EG: At jeg skal tilbake på jobb igjen, ble feiret med et ørlite glass cider på terrassen.

KLAR FOR JOBB, TRUR EG: At jeg skal tilbake på jobb igjen, ble feiret med et ørlite glass cider på terrassen.

Jeg gikk hjem fra en kveldsvakt 1. februar, og har ikke vært på jobb siden. Det har lenge virket nesten uvirkelig at jeg skulle klare å komme meg tilbake, så bare å være klar til å prøve er egentlig en stor seier.

Mamma, tenk om klumpen i magen din er en baby..

Å bli livstruende syk når du har små barn, er det mest hjerteskjærende jeg har opplevd. Det må være noe av det mest hjerteskjærende en kan oppleve. Plutselig dreier ikke livet seg så mye om ditt eget lenger, men at du skal få være der for barna dine. Barna mine var tre og snart seks år da jeg fikk kreft. Altfor små til å miste mammaen sin. Det var det jeg tenkte aller mest på de første dagene, hvor annerledes livet deres ville bli hvis det ikke gikk bra med meg.

MINE FINE: Hvordan i all verden skulle jeg klare å fortelle disse to at jeg var alvorlig syk?

MINE FINE: Hvordan i all verden skulle jeg klare å fortelle disse to at jeg var alvorlig syk?

Heldigvis har de to foreldre som er uendelig glade i dem, så jeg var aldri bekymret for hvem som eventuelt skulle ta seg av dem. Jeg visste at de alltid ville bli veldig godt ivaretatt og ha mange som er glade i dem rundt seg. Men, jeg visste også at de ville få en helt annen barndom og oppvekst hvis jeg ble syk lenge og spesielt hvis jeg ikke ble frisk igjen.

Det er ikke lett å fortelle noen at du har fått kreft, men det var ingen jeg tenkte mer på hvordan jeg skulle fortelle det til, enn barna våre. Den samtalen hadde jeg mange versjoner av i hodet mitt, og vi diskuterte en del hjemme hvordan vi skulle fortelle det. Jeg testet også ut det vi hadde tenkt å fortelle på noen av mine nærmeste. Vi fikk kreftdiagnosen på en onsdag, og de første dagene fortalte vi det nesten ikke til noen, heller ikke til ungene. Vi hadde mer enn nok med å fordøye nyhetene selv. Mannen min var borte fra jobb resten av uka, og på dagtid og når ungene hadde lagt seg snakket vi sammen om det vi trengte. Vi hentet ungene i barnehagen, vi lagde middag, så barne-tv, leste på senga og gjorde alt det vi vanligvis pleide å gjøre disse dagene. For meg føltes ikke de timene som en tid der vi “måtte holde masken”. Det føltes mer som et frirom, hvor vi kunne ha det akkurat som før og nesten late som om kreften ikke fantes.

lesing

Til slutt bestemte vi oss for å fortelle det lørdagen, sånn at vi hadde mye tid sammen. På dette tidspunktet visste vi ikke hva slags prognoser jeg hadde, og jeg var veldig redd for at de skulle spørre om jeg kunne dø. Jeg prøvde å forberede meg på hva jeg skulle svare om de spurte om det, men jeg klarte ikke å tenke ut noe svar på forhånd.

Det vi sa aller først var omtrent dette: “Mamma har fått en sykdom, som gjør at jeg har en klump i magen. Den må legene operere ut og da må jeg være på sykehuset en stund, og så må de gjøre en del andre ting sånn at jeg kan bli frisk. Når jeg er syk sånn, så kan det hende at jeg blir mer sliten og trøtt enn jeg pleier å være, men det er bare fordi jeg er syk. Vi skal passe på dere hele tiden, og er alltid utrolig glad i dere”. Vi nevnte ikke ordet kreft, fordi vi ikke trodde ungene kjente til ordet. Det første ungene gjorde var å klemme meg. Så spurte treåringen min: “Mamma, tenk om klumpen i magen din er en baby?” Da måtte vi jo bare le, og jeg sa at det hadde vært veldig fint, men det var dessverre ikke det. Hele samtalen tok bare noen minutter, og da var ungene klare for å gjøre andre ting igjen. Unger er jo fine sånn, de går ut og inn av følelser og samtaler. De tar pauser, kan ha det morsomt midt oppe i alt det alvorlige, og så stille spørsmål igjen.

Egentlig er det en utrolig befriende måte å leve på, og de siste månedene innser jeg at vi voksne har levd litt sånn også. Det kan ikke være alvor og tristesse hele tiden, det fungerer å gå litt inn og ut av følelsene. Da jeg hørte at eldstejenta hadde fortalt om at jeg var syk i barnehagen, ble jeg veldig glad. Det var godt at hun snakket om det, og ikke holdt det inne i seg. Etterhvert har hun snakket mer om det. Hun har blant annet spurt hvordan man får kreft, så det er tydelig at hun tenker en del. Hun koblet selv min sykdom, til en ansatt i barnehagen som har hatt kreft. Hun var innom barnehagen flere ganger under behandlingen, noe jeg er veldig glad for, fordi jeg tenker at det må være skremmende for barn når en voksen bare forsvinner. Det var også en fordel for meg, at barna kjente til en voksen som hadde vært syk og som de så at det gikk bra med. Jeg tror det gjorde min sykdom mindre skremmende også.

Underveis i behandlingen, har vi fortalt barna mer og mer. Vi har fortalt mer detaljert til seksåringen enn treåringen. Vi har også lest mye av informasjonen Kreftforeningen har laget. Når det gjelder sykehus, hadde vi en fordel, fordi barna har et veldig avslappet forhold til sykdom og sykehus. Med en pappa som er lege, har de vært innom sykehus hele livet. For dem er ikke det et skremmende sted, men et sted hvor pappa og andre kjente jobber, hvor folk blir friske og hvor de gjerne vanker litt saft og kjeks om de er innom. Haukeland sykehus, hvor jeg er pasient, er attpåtil “Pappas sykehus”.

STAS PÅ SYKEHUS: Få satte pris på de tørre kjeksene og den tynne saften som disse to.

STAS PÅ SYKEHUS: Få satte pris på de tørre kjeksene og den tynne saften som disse to.

Derfor var jeg ikke så bekymret for ungene da jeg ble lagt inn for operasjon. Vi hadde snakket en del om det på forhånd, og de skulle få komme på besøk. I tillegg prioriterte vi slik at mannen min hentet de i barnehagen de dagene det var mulig, og stort sett var hjemme med de på ettermiddagene og la dem de dagene jeg var for dårlig til å få besøk. Slik fikk vi bevart det meste vi kunne av kontinuiteten i hverdagen deres. På sykehuset var de fantastiske, og la så godt som mulig til rette for oss. Jeg fikk enerom, så mann og barn kunne komme på besøk når det passet for dem, og vi slapp å ta hensyn til andre på rommet.

NYE LEKER: De ansatte på sykehuset forsøkte å legge til rette så godt som mulig for oss. Her har den snille hjelpepleieren Ester vært innom med doktorsett til ungene.

NYE LEKER: De ansatte på sykehuset forsøkte å legge til rette så godt som mulig for oss. Her har den snille hjelpepleieren Ester vært innom med doktorsett til ungene.

Hittil har jeg ikke oppfattet noe annet enn sunne, helt normale reaksjoner hos våre barn. De har ikke mareritt og de virker ikke redde eller bekymret. I stedet virker de glade og fornøyde. De snakker om at jeg er syk, og kan finne på å fortelle nesten tilfeldige forbipasserende at jeg har en klump i magen eller er syk. Det gjør meg ingenting, jeg bare smiler eller forklarer litt.

Unger er også utrolig omsorgsfulle. De kan stryke meg over magen og nesten kjefte på meg dersom de ser antydning til at jeg har tenkt å bære dem. Det skal jeg fortsatt ikke på en stund, for å ikke belaste magemusklene. Sånne praktiske ting er ungene opptatt av. Her om dagen sa seksåringen at “Jeg synes det er dumt at du har kreft, fordi da kan du ikke bære meg”. .

DRØMMESENGA: Ungene mente at vi bestemt måtte få en slik seng i stua.

DRØMMESENGA: Ungene mente at vi bestemt måtte få en slik seng i stua.

Et år med sykdom er svært langt tid. Når du bare er tre eller seks år er det uendelig lang tid. Derfor prøver vi å holde på så mye hverdag og rutiner som mulig. Jeg tror ikke ungene våre føler seg spesielt annerledes fra andre barn. Mye kan skje fortsatt, og jeg skal være forsiktig med å komme med råd. Det som har vært riktig for oss, er ikke nødvendigvis riktig for andre. Heldigvis finnes det steder å få råd. Uansett, her er noen av erfaringene vi har gjort oss som har fungert for oss, om noen skulle havne i samme situasjon.

1. Snakk med ungene tidlig, og i hvert fall før de risikerer å høre noe fra andre. Vær åpen og ærlig, så de vet at de kan stole på dere.

2. Vi fortalte barnehagen hva som hadde skjedd og det ble sendt ut e-post til foreldrene. Det var viktig å involvere og være åpen overfor barnehagen så tidlig som mulig, sånn at de visste hva som foregikk og kunne være ekstra observante på eventuelle reaksjoner fra barna. Vi har fått utrolig mye støtte både fra barnehagen og foreldre, og det er godt å vite at de vet hva vi går gjennom.

3. Porsjoner ut informasjonen. Det kan fort bli for mye på en gang, og det er ikke alltid vits i å snakke om det som ligger langt frem i tid. Hvis cellegiftkuren er en måned frem, så ta det når det nærmer seg. Slik får forresten kreftpasienter også mye informasjon, voksne klarer heller ikke ta inn store mengder sjokkerende informasjon på en gang.

4. Forklar at sykdommen sikkert vil gå ut over humøret og energien, slik at ungene ikke lurer på om det er noe de kan ha skylden for.

5. Bruk de ressursene som finnes. Kreftforeningen har gode tips og råd til hvordan du kan snakke om kreft til barna. Det er også mulig å få hjelp til hvordan det kan være lurt å snakke med barn om sykdom og sorg. I tillegg finnes det god informasjon om hvilke signaler du bør være oppmerksom på hos barn.

6. Ta imot tilbud om hjelp, og be om hjelp. Sykdom tar tid og krefter, og det som er igjen bør brukes på lystbetonte ting. Vi har blant annet kjøpt oss ut av vasking og får mat levert på døra.

7. Involver ungene så mye som mulig. La dem komme på besøk på sykehuset eller ta bilder og vis dem. Vi har bare møtt velvilje fra sykehusets side. Ungene lo forresten godt da de så bilde av meg i strålemaskinen. Det de var opptatt av var at jeg ikke hadde bukse på.

TV I SENGA: Sykehuset er den eneste plassen jeg ville valgt denne løsningen, men her funker det.

TV I SENGA: Sykehuset er den eneste plassen jeg ville valgt denne løsningen, men her funker det.

8. Boka om Kjemomannen Kasper anbefales til små barn. Den gjorde cellegift forståelig og spennende.

ANBEFALES: For alle barn som kjenner noen som har kreft. Den ble en poppis hjemme hos oss.

8 ANBEFALES: For alle barn som kjenner noen som har kreft. Den ble en poppis hjemme hos oss.

9. Ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke orker like mye med ungene som før. Det er ikke din feil, og den tida du prioriterer å hvile gir deg mer overskudd til å være med dem etterpå.

10. Finn på positive ting som dere skal gjøre når behandlingen er ferdig, eller underveis. Vi har planlagt tur til Kardemommeby i sommer, og på treåringens bursdag skal jeg endelig løfte henne opp igjen.

11. Det har aldri vært noen bedre unnskyldning for å sette pris på hverandre enn nå. Det blir ikke for mye klemming, kosing og lesing på senga.

PÅSKETUR: Vi kom oss ut en tur i påska, og selv om vinteraktivitetene er noe begrenset når du ikke kan bruke magemusklene, gikk vi en runde i lysløypå. Minstemann på ski, jeg til fots. Det fungerte det også.

PÅSKETUR: Vi kom oss ut en tur i påska, og selv om vinteraktivitetene er noe begrenset når du ikke kan bruke magemusklene, gikk vi en runde i lysløypa. Minstemann på ski, jeg til fots. Det fungerte det også.

Barn er heldigvis barn, og lar ikke sykdom ta overhånd. Jeg har satt så uendelig stor pris på all tid med dem oppe i dette. De er seg selv og behandler meg akkurat som vanlig. De kan glede seg over de minste ting, og irritere seg over like små ting. De har gjort det så mye enklere å beholde normaliteten og gleden i hverdagen, og er en konstant påminner om alt jeg har å leve for. Veien vår blir fortsatt til mens vi går, så om noen har tips og råd, tar jeg gjerne i mot.

I’m just a toxic girl

NY UKE, NY BEHANDLING: Etter en kur med cellegift, kan jeg konstatere at det nok blir mye bra med det neste halvåret også. Tross alt.

NY UKE, NY BEHANDLING: Etter en kur med cellegift, kan jeg konstatere at det nok blir mye bra med det neste halvåret også. Tross alt.

Det er skrevet mange sanger om personer som blir beskrevet som «toxic». Denne utrolig fine av Kings of Convenience for eksempel:

Eller denne ikke fullt så fine med Britney Spears, som jeg innrømmer å ha danset ganske heftig til i småberusede øyeblikk for en del år siden:

I sangene blir beskrivelsen “toxic” brukt om en person som er beruset enten av seg eller av andre. Men jeg er bokstavelig talt Toxic girl.

ONE DOWN: Egentlig skal jeg være kreftfri etter operasjonen, men for sikkerhets skyld og fordi det reduserer tilbakefall, får jeg tolv kurer med cellegift.

ONE DOWN: Egentlig skal jeg være kreftfri etter operasjonen, men for sikkerhets skyld og fordi det reduserer tilbakefall, får jeg tolv kurer med cellegift.

I går og dagen før fikk jeg min første cellegiftkur. Den første av tolv. Selv om jeg fikk en litt lettere kur (FLV) denne gangen, var det egentlig denne jeg gruet meg mest til. Nå er det ikke lenger noe fullstendig ukjent, og jeg kan begynne å telle ned. Elleve kurer igjen. Egentlig følte jeg ikke at jeg fikk så mye tid å grue meg på heller, jeg er fortsatt i post-operasjonmodus.

Den siste uka gikk jeg til Haukeland et par ganger, og den siste gangen gikk jeg på 39 minutter. Google estimerer det til en tur på 46 minutter, så dette er bra. I Fløenbakken gikk jeg forbi en litt eldre mann, og det gjorde meg nesten lykkelig.

På et vis skulle jeg gjerne hatt en sånn god uke til, men samtidig var det greit å komme i gang med cellegift. Først de siste dagene før behandlingen var jeg klar til å forholde meg til hva som egentlig skulle skje.

Jeg fikk cellegift intravenøst i ca én time to dager på rad. Neste gang, om to uker, blir det dobbelt så lenge den første dagen. Jeg var egentlig mest nervøs for å sette inn venflon (nålen cellegiften skal gå gjennom) for jeg er ikke velsignet med det sykepleiere vil kalle «gode blodårer». Reaksjonen fra kreftsykepleieren da hun så hendene mine mandag morgen var derfor som forventet: «Oj». Men, etter å ha varmet hendene mine skikkelig opp begge dager, fant de greie årer å stikke i. Jeg fikk en lokal reaksjon der cellegiften gikk inn (definitivt black and blue, ikke hvite and yellow), så nå står en veneport høyt på ønskelista mi. Det vil si en permanent tilgang til blodårene. Bare resten av behandlingen altså, ikke livet ut. Det er rart hvordan prioriteringene forandrer seg, gitt.

Etter cellegiften har jeg vært utrolig trøtt og litt småuggen. Følelsen av å være litt bakfull hele tida, noe jeg synes er smått urettferdig med tanke på at jeg ikke drikker alkohol akkurat nå. Men, alt i alt føler jeg meg overraskende bra. Sykepleierne konkluderte med at jeg var nok ikke en «skikkelig kvalming» ettersom jeg generelt har vært lite kvalm både i svangerskap og ellers. Så, med litt ekstra hvile hver dag har jeg det ganske så fint.

HVA SA DU, SA DU: Forskjellen på småbarnsforeldre og personer med "kjemohjerne" synes egentlig forsvinnende liten.

HVA SA DU, SA DU: Forskjellen på småbarnsforeldre og personer med “kjemohjerne” synes egentlig forsvinnende liten.

Noen forholdsregler er det med cellegift, jeg er strengt tatt en smågiftig person akkurat nå. For eksempel skal man alltid skylle ned to ganger når man har vært på do. Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke skal ha hudkontakt med babyer over lang tid. Det skal gå ganske greit.

Tidligere fikk man beskjed om å skifte sengetøy tredje dagen etter cellegift for eksempel. Det er det slutt på nå, og jeg kan også klemme ungene mine så mye jeg vil.

Det står dessuten i retningslinjene at «bruk papir til å tørke opp rester av oppkast eller urin, vask deretter med såpe og vann». Sånn i tilfelle du ikke bruker å gjøre det.

I helga leste vi boka «Kjemomannen Kasper» for ungene. Den var utrolig fin for små barn om cellegiftbehandling. Dagen etter lekte ungene cellegift som hamret løs på kreftceller, så de skjønner hva det går i.

ANBEFALES: For alle barn som kjenner noen som har kreft. Den ble en poppis hjemme hos oss.

ANBEFALES: For alle barn som kjenner noen som har kreft. Den ble en poppis hjemme hos oss.

Jeg har skrevet litt om hvor mye ord kan bety for pasienter, og cellegift er et ord jeg ikke liker. Jeg diskuterte det litt med en av de utrolig fine kreftsykepleierne på kreftpoliklinikken også. Det jeg forbinder med gift man skal få sprøytet inn i årene, er dødsdømte i USA og deres henrettelser. Det er definitivt ikke et bilde som passer inn, og det gjør behandlingen mye skumlere enn den egentlig er. Tenk om det kunne hett cellemedisin eller noe lignende. Det hadde vært mye lettere å koble det til noe som gjør deg frisk enn ordet «gift». Generelt mener jeg at «gift» er et ganske dårlig ord om alt som brukes i behandlingssammenheng.

ME AND MY MAN: Nå stoler jeg på at Kjemomannen Kasper, det vil si cellegift, skal gjøre siste del av jobben med å gjøre meg fullstendig frisk.

ME AND MY MAN: Nå stoler jeg på at Kjemomannen Kasper, det vil si cellegift, skal gjøre siste del av jobben med å gjøre meg fullstendig frisk.

Uansett, det var en sann lykke å få den første cellegiftkuren overstått og de fine sykepleierne gjorde at det ble en så god opplevelse som mulig. Takk til min fantastiske overlege på kreft, som ga meg en myk start, sånn at det ble spontanpåskeferie på familien likevel.

Riktig god påske!