40-årsingenkrise

51196939_369206093863357_7848458473174990848_n

40 ÅR OG LIKE BLID: Ok, disse brillene er kanskje litt krise, men jeg er snart 40 og bryr meg ikke så hardt. PS. ønsker meg nye skibriller til bursdagen.

Om noen dager blir jeg 40. Et tall mange forbinder med nerver, krisemaksimering eller ønske om endring. Noen hopper i fallskjerm, noen kjøper motorsykkel, andre lar dagen forbigå i stillhet.

Noen uker etter 40-årsdagen min har jeg time på Haukeland til fireårskontroll. De to ytterpunktene definerer egentlig livet mitt. Fremtiden og håpet som ligger i å fylle år, og usikkerheten og hjelpeløsheten som ligger i en kreftkontroll.

Egentlig er det en bedre beskrivelse å si at jeg fyller 36 + 4 år. Årene etter sykdommen føles som bonusår. Det var noe før og det er noe helt annet og ikke like selvfølgelig etter. Hvor skjørt livet er, var for abstrakt til å fatte før det plutselig ble helt konkret.

Helsa mi er ikke helt som jeg skulle ønske og alle dager er ikke fantastiske, men jeg er kreftfri, jeg er i god form, jeg har verdens beste familie, fantastiske venner og en spennende jobb. Jeg skulle ønske alle var like heldige. For meg personlig er det en sann lykke å fylle 40. Jeg har til og med overskudd til å se litt utover min egen lille boble. Å være med å starte Temakafeen for kreftrammede på Stokmarknes for eksempel, er noe av det aller fineste jeg har vært med på. Det virker håpløst å skulle redde verden, men vi kan alle gjøre noe for å gjøre den bedre. Og det er ikke tull at det kjennes skikkelig godt. Etter å ha vært syk og trengt mye hjelp både av det offentlige og privat, er det rørende å være en som kan bidra igjen. En som kan dra på jobb, betale skatt, hjelpe ungene med lekser og gjøre akkurat det jeg vil på min egen bursdag. Det blir kake, det blir bobler, det blir fine folk og fri. Det er så langt fra krise som det er mulig å komme.

51363297_366823140815166_1781066476011126784_n

LIVET: Ikke visste vel jeg at en bilvask kunne være dagens høydepunkt.

Avtalen min på Haukeland forsøker jeg å ikke tenke så mye på. Det jeg ikke kan kontrollere, hjelper det ikke å være bekymret over. Det eneste jeg kan gjøre er å glede meg over det som er nå. Som en 40-årsdag og om ikke lenge, og enda viktigere, en 10-årsdag.

Og de dagene jeg ikke klarer å ha det perspektivet, hender det at jeg leser det jeg selv skrev om Sommerkroppen 2015:

«Den sommerkroppen jeg skulle ønske meg, var en som kunne bære meg gjennom en hel dag uten at jeg trengte å tenke over det. Uten at jeg hver morgen må ta en vurdering på om jeg trenger medisiner for å få meg gjennom dagen. En sommerkropp jeg kunne løpe rundt på stranda med og hive ungene opp i været med

Nå er jeg der. Jeg fungerer i jobb, jeg er ikke avhengig av smertestillende og de fleste dager tenker jeg ikke over at jeg har vært syk. Til sommeren kan jeg løpe rundt på stranda, men jeg kommer til å slite med å hive ungene opp i været. Ikke fordi jeg er svak, men fordi de har blitt så mye større. Og vissheten om det, at jeg er her og får det med meg, kan knapt beskrives.

 

Advertisements