Prisen for å overleve

“Er du frisk igjen nå?”

Det er sikkert flere enn meg som har fått det spørsmålet og synes det er vanskelig å svare på. I dag har jeg blogget for Kreftforeningen om senskader og livet etter kreften.

heidi

 

Her er hele innlegget:

“Er du frisk igjen nå?”

Øynene mine smalner litt og jeg ser på henne som spør. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått det spørsmålet, men det er mange.

Jeg tenker på uka som gikk. Hvordan jeg la meg tidlig de fleste kveldene, men likevel våknet trøtt. Hvordan jeg var nødt til å hvile flere ettermiddager, men likevel følte meg sliten. Hvordan de tre oppgavene jeg hadde skrevet opp til meg selv på en huskelapp, kjøp en bursdagsgave, send en pakke i posten og svar på tre mailer, føltes uoverkommelige og jeg fikk bare sendt pakken. En krass melding, som sikkert ikke var ment slik jeg oppfattet den, førte til tårer og overskygget alt det positive som også hadde skjedd.

Er det sånn det er å være frisk? Av og til synes jeg det er vanskelig å kjenne meg selv igjen og alle disse tankene fyller hodet mitt mens jeg ser på henne som spør.

Fortsatt har jeg ikke funnet et godt svar og jeg famler meg frem denne gangen også.

“Jeg er kreftfri, bank i bordet, men jeg vet ikke om jeg vil kalle meg frisk.”

Det er ikke svart og hvitt, frisk eller syk. Jeg diskuterte temaet mitt med venninnen min, som hadde leukemi, flere ganger etter at vi var ferdig med behandlingen. Det skulle vært noe mellom de to ytterpunktene. Et begrep som var beskrivende for hvordan det er å være et sted mellom frisk og syk. Noe som beskrev hvordan det er å ikke ha kreft lenger, men likevel ha fått skader av behandlingen som gjør det rart å kalle seg frisk. Venninnen min fikk tilbakefall. En solskinnsdag i fjor sommer ringte hun og fortalte meg at hun aldri kom til å bli frisk. Det ble hennes siste sommer. Den overhengende risikoen for tilbakefall gjør også at det føles skummelt å kalle seg frisk.

Jeg har så langt vært heldig og fått beskjed om at jeg fortsatt er kreftfri på alle mine kontroller, men livet har endret seg. Den kloke venninnen min kalte det prisen for å overleve. Selvsagt er jeg villig til å betale den prisen. Selvsagt er jeg takknemlig og glad for at jeg fortsatt lever. Men det er egentlig først nå jeg finner ut av hvor høy den prisen faktisk er.

Etter at behandlingen, stråling, operasjoner og et halvt år med cellegift var over, gikk formen raskt oppover. Selv om det var tungt å trene seg opp, var det motiverende å føle at kroppen ble sterkere. Jeg klarte lengre og lengre turer, jeg begynte å hente i barnehagen igjen, gikk tilbake i jobb og kunne være sosial en kveld uten å være utslitt i dagene etterpå.

For en stund siden stoppet fremgangen opp. Det ble ikke bedre og jeg orket ikke stadig mer. Den bølgen jeg hadde surfet på etter at behandlingen var over, traff sanden på stranden og ble borte.

Det jeg sitter igjen med nå, er kanskje det jeg må leve med resten av livet. Selvsagt er det til å leve med, men det er et tap og en sorg også. Jeg innser at jeg sannsynligvis ikke vil ha like mye krefter som jeg hadde før, jeg orker ikke like mye. Det betyr ikke at jeg ikke kan få til masse, men jeg må prioritere og hente meg inn igjen i mye større grad enn før. For de som bare ser meg i en bursdag, på et foredrag eller i jobbsammenheng, kan jeg virke frisk som noen.

De fleste har stor forståelse for at kreft og kreftbehandling tar mye krefter. Hvis jeg plutselig måtte avlyse noe fordi formen var dårlig eller jeg var sliten, var det aldri noe problem. “Vent til du får kreftene igjen” og “ta tida til hjelp” var folk snille og sa.

Tida har hjulpet, men både jeg og mange andre som har vært gjennom kreftbehandling innser på et tidspunkt at alle kreftene sannsynligvis ikke kommer tilbake. Jeg har vært vant til å ha både stor arbeidskapasitet og stor kapasitet ellers. Jeg har ikke lyst til å ikke klare å jobbe fullt eller være den som må legge seg tidlig eller ta en hvil på ferier eller venninneturer. To år etter at jeg fikk kreftdiagnosen er det fortsatt nye faser av erkjennelse og bearbeidelse. Den jeg går gjennom nå, som føles som “slik blir sannsynligvis resten av livet ditt” har vært overraskende tung. Så jeg forsøker å fokusere på det som har hjulpet meg gjennom kreftbehandlingen og som fortsatt hjelper. For det første at jeg lever og får være sammen med familien min. Ingenting er viktigere enn det. Og det livet jeg har nå er ikke noe dårlig liv, selv med de begrensningene det har, det er bare litt annerledes. Jeg forsøker å være opptatt av alt jeg klarer i stedet for det jeg ikke klarer.

Og så har jeg funnet god trøst i noe psykologen jeg gikk til under kreftbehandlingen sa: “Du kan godt være 100 prosent, bare ikke 100 prosent av tida.” Og det er jo egentlig ikke så verst.

Advertisements

Og det ble sol!

Det er to år siden jeg feiret min siste bursdag i lykkelig uvitenhet. Jeg husker at jeg hadde gitt meg selv en fridag, min favorittbursdagsgave til meg selv. Det var snø og strålende sol i Bergen og jeg møtte en venninne til lunsj, drakk musserende på formiddagen, gikk tur rundt Store Lungegårdsvann i sola og spiste kake og hadde familiebesøk på kvelden. Fremdeles blir jeg varm inni meg av tanken på den dagen og jeg føler nesten en takknemlighet over at jeg ikke visste.

To dager senere fikk jeg kreftbeskjeden som forandret alt. Nå er livet i ferd med å normalisere seg igjen og jeg er kreftfri, selv om den skumle halvårskontrollen venter senere denne måneden.

16523082_10158193747120343_1281519264_o

ÅRETS FØRSTE STRÅLER: Tusen takk for super bursdagsgave, verden.

I dag har jeg bursdag og magisk nok kom sola tilbake til Vesterålen akkurat i dag. Vi skulle sett den før, men det har det ikke vært vær til. For de som ikke har opplevd mørketid er det nesten umulig å beskrive hvor fantastisk det er å gå ut, kjenne solstråler i ansiktet og myse. Bare å se skyggen sin igjen er frydefullt. Jeg løp ut fra kontoret (de første solstrålene er helt legitim grunn til å ta en avstikker fra pc’en) og sto på Torget i Sortland og kjente den gryende varmen sveipe over meg i noen få minutter.

Alvorlig sykdom forandrer på mye og jeg ser litt annerledes på bursdager også. Hver gang noen snakker litt nervøst eller trist om at de blir eldre, skjønner jeg virkelig ingenting og er ikke den du møter særlig forståelse hos. For meg betyr bursdag egentlig bare én ting: At jeg lever. At jeg har fått nok et år sammen med dem jeg er glad i og at alt tyder på at jeg skal få flere. Jeg tenker over alt vi har opplevd og hvor mye ungene har utviklet seg og lært i løpet av det siste året. Louise spiller fiolin så jeg faktisk kjenner igjen melodiene og Sunniva har knekt lesekoden. I morges leste hun hele krydderhylla, inkludert spisskummin, kardemomme og einebær.

16465884_10158193776935343_1461583623_o

GJENGEN: Lykke å komme hjem til middag, kake og disse tre.

En dag skal de klare seg uten meg og selv om jeg håper den dagen ligger langt frem i tid er det noe jeg tenker over på en helt annen måte enn tidligere. Derfor fyller det meg med en egen glede å se at de blir mer og mer selvstendige.

Så er det selvsagt rart å bli eldre og se at bilder fra det jeg føler var ganske nylig, plutselig er blitt 20 år gamle. Det er rart å se at huden ikke er fullt så glatt og at kroppen ikke er fullt så stram. Det er uvant å venne seg til at tall jeg brukte å forbinde med foreldrene mine nå er beskrivende for min egen alder. Men det kjennes ikke kjipt eller trist. Samme hvor mye Trump, Putin og deres likesinnede skremmer meg, så elsker jeg dette livet. Jeg kan ikke få nok rett og slett. Og med sola tilbake, føles alt plutselig litt mer håpefullt.

16465920_10158193742160343_1514256820_o

LEKER IKKE BURSDAG: Jeg kan ikke huske sist jeg hadde krone på bursdagen min og det mente Louise var for ille. Jeg er nå den heldige innehaver av en sannsynligvis veldig få 38-årskroner.