Yes, I can?

I dag er denne bloggen akkurat ett år gammel. I morgen er det ett år siden kreftbehandlingen startet, med én uke med stråling. Så uendelig glad jeg er for at jeg ikke skal til med stråling i morgen. Og så uendelig mye bedre livet er i dag enn det var for ett år siden.

De siste månedene har jeg hatt mer energi og jeg har prøvd flere ting jeg ikke har prøvd før. Som å stå på skøyter. Inntil i år hadde jeg aldri hatt skøyter på beina. Jeg har også prøvd topptur på ski, og selv om det har endt med opptil flere knall og fall, kommer det til å bli flere turer.

12656491_10156443884185277_671682143_o

MIN FØRSTE TOPPTUR PÅ SKI: Straks på vei ned fra Storheia mot Stokmarknes. Etterpå var jeg så sliten at jeg var kvalm og klarte knapt å få av meg ustyret ved egen hjelp.

Det gir en nesten barnslig glede å prøve nye ting og å utfordre seg selv, som jeg ikke helt kan huske fra før jeg ble syk. Kanskje skyldes det frykten som var høyst reell for et år siden: At jeg ikke skulle få oppleve å prøve flere nye ting, i hvert fall ikke positive.

12767477_10156578154305343_890540197_n

ALT ANNET ENN KLAR: Men, her har jeg i hvert fall klart å løpe fem kilometer sammenhengende.

Så, nå har jeg bestemt meg for å prøve enda en ny ting: Å løpe halvmaraton. Det begynte egentlig 8. mars i fjor. Da ble jeg rørt til tårer av tidenes “bli frisk-stunt”. Mens jeg lå på sykehus og følte meg helt elendig, løp kollegaer av meg halvmaraton i Paris med “HeiaHeidi” på t-skjortene. Jeg svarte uten å tenke meg om at neste år skulle jeg prøve å være med selv også.

Vel, emosjonell ekstase er kanskje ikke den beste forutsetningen for å ta store avgjørelser, for det løpet som jeg sa ja til i fjor, er nå plutselig bare to måneder unna.

En tommelfingerregel når det gjelder kreft er at alt tar litt lenger tid enn planlagt og i høst var det en rekke grunner til at halvmaraton virket fullstendig urealistisk:
1. Jeg hadde knapt muskelmasse og hadde problemer med å komme meg opp ved egen hjelp når jeg satt på huk.
2. Jeg hadde knapt bedrevet annen fysisk aktivitet enn rolig gange det siste året.
3. Jeg liker ikke å løpe og har ikke løpt mer enn tre kilometer siden videregående.
4. Når jeg testet ut løping på en grusvei, måtte jeg gi meg etter to hundre meter fordi det var for vondt. Det strålte oppover i beina på grunn av nevropatien og rask gange var det meste jeg klarte.
12782075_10156578142050343_802877207_n

SKEPTISK: I over 30 år har jeg hevdet at løping ikke er for meg. Nå skal jeg gi det en sjanse.

Men det var i høst. Etter nyttår har jeg endelig klart å komme meg til fysioterapi og trening to ganger i uka. I tillegg har jeg gått en del turer og gått på ski. For noen uker siden gikk jeg forbi tredemølla hos fysioterapeuten og lurte på hvor langt jeg kunne løpe. Jeg satte på en episode av podcasten “This American life”, som fortsatt er en av mine favoritter, og satte i gang. Med rolig tempo gikk det helt greit å løpe fem kilometer. Det ville forsåvidt vært en prestasjon for meg uansett, men etter sykdomsåret 2015 føltes det som en helt vanvittig prestasjon. Nesten så jeg skulle gjort som George Costanza i Seinfeld og bare gitt meg på topp.
Men fordi jeg trenger treningen og fordi målet plutselig virker oppnåelig, eller rettere sagt ikke fullt så uoppnåelig, skal jeg fortsette. Nå løper jeg fem kilometer på ca 35 minutter og selv om det ikke er spesielt fort, har jeg ikke planer om å øke tempoet noe særlig. Lengden derimot, skal jeg jobbe med.
12782246_10156578140580343_1312359467_n

KAN KJÆRLIGHET LÆRES? Jeg jobber i hvert fall hardt med joggeskoene mine.

For meg er det egentlig ikke selve løpet som er viktig, men treningen. Halvmaratonet er kun en motivasjon og om jeg ikke klarer å gjennomføre vil jeg uansett være veldig fornøyd med treningen jeg har lagt ned. Det er tungt å trene seg opp etter langvarig behandling som har brutt deg ned.
Jeg planlegger intervalltrening og styrketrening, i tillegg til ren løping. Styrketreningen får jeg hjelp til av fysioterapeuten (det er styrketrening for å bygge opp kroppen etter kreftbehandlingen, ikke for løpet) og så kommer jeg til å bruke deler av 7-ukersprogrammet til CERG ved NTNU, som jeg fikk tips om av en nabo. Det er det samme programmet som VG blant annet har skrevet om med tittelen “Fra utrent til veltrent på syv uker”.
Jeg har åtte uker igjen til jeg skal løpe halvmaraton i Budapest sammen med en gjeng fra Bergens Tidende, så da er det jo bare å sette i gang.
12696386_10156443884605277_1521088160_o

HODELYKTTUR: Stemningen er fortsatt bra, dette er før jeg har tryna x antall ganger på vei ned igjen. Med personlig trener, barnevakt og ektefelle som alltid stiller opp når jeg vil trene.

Advertisements

3 thoughts on “Yes, I can?

  1. […] på en av tredemøllene der. Med rolig fart gikk det overraskende greit og jeg løp fem kilometer. Det fikk meg til å tro at det halvmaraton-greiene kanskje ikke var umulig likevel. Så jeg fortsatte å løpe et par ganger i uka og trente styrke ved siden av. Noen ganger løp jeg […]

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s