Kappløp mot en buss

I natt drømte jeg at en buss fulgte etter meg. Den var like bak meg og i ferd med å innhente meg. Kanskje er ikke drømmen min så ulik det jeg kommer til å oppleve førstkommende søndag. Da skal jeg nemlig løpe halvmaraton for første gang. 

13020449_10156814719225343_1848231718_n

En liten øl for å roe maratonnervene. Men jeg kjøper konsekvent bare små bokser, livsløgnen lenge leve.

Jeg har aldri likt å løpe og jeg har ikke noe forhold til halvmaraton. Så da jeg skulle melde meg på i høst, valgte jeg bare den nest siste pulja. Fordi jeg ikke så for meg at jeg kom til å være helt sist og fordi jeg var sikker på at jeg uansett ikke ville klare å løpe lenger enn to timer og ett kvarter. Ergo måtte jeg jo løpe under. En avgjørelse basert på følelser fremfor fornuft, der altså.

Ikke visste vel jeg at det var nettopp halvmaratonet som skulle få meg i form igjen. Like etter at jeg var ferdig med cellegift i september, begynte lårene mine å skjelve bare jeg satt på huk og prøvde å reise meg igjen. Det ville være så ekstremt krevende å komme seg i form igjen at bare tanken gjorde meg demotivert. Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne engang, så jeg fortsatte med det eneste jeg klarte: Å gå fort. Men, jeg fikk en henvisning til fysioterapeut, sånn at noen kunne vise meg hvor jeg skulle begynne og få meg i gang. Og ikke visste vel jeg at fysioterapeuten jeg fikk var mistenkelig lik en personlig trener. Han lot meg ta det veldig med ro den første gangen, jeg mistenker at han da spilte “good cop”, for neste gang var det definitivt “bad cop” jeg møtte: Kom igjen, fortere, du klarer lenger ned med knærne enn det der! Flere, mere, raskere!

 

Det var alt annet enn behagelig. Svetten silte, jeg hev etter pusten og følte at det svartnet for øynene. Men jeg kom meg i gang. Jeg kom meg over den første kneika og jeg begynte å tenke litt på det halvmaratonet jeg hadde meldt meg på. Tenkte at jeg måtte i hvert fall få meg noen skikkelig joggesko og kjøpte de dyreste i butikken. Det skulle ikke stå på det. Det tok noen uker før jeg orket å teste dem. Jeg kjørte til en skogsvei midt på dagen, hvor jeg tenkte at ingen ville se meg. Så fant jeg noe rask musikk på Spotify og begynte å løpe. For å si det sånn, det tok meg lenger tid å finne ønsket musikk, enn den tida “løpeturen” tok. Det var rett og slett skikkelig smertefullt å løpe. Smertene strålte opp fra fotbladet og videre gjennom i foten. Siden jeg aldri har opplevd det før, regner jeg med det skyldes nevropatien jeg har fått på grunn av cellegiften.

Joggeskoene la jeg langt inne i et skap og med en ekstra sykehusinnleggelse og annet mas, så gikk høsten. Jeg fortsatte med trening hos fysioterapeut to ganger i uka, men først i januar fant jeg ut at jeg ville prøve meg på en av tredemøllene der. Med rolig fart gikk det overraskende greit og jeg løp fem kilometer. Det fikk meg til å tro at det halvmaraton-greiene kanskje ikke var umulig likevel. Så jeg fortsatte å løpe et par ganger i uka og trente styrke ved siden av. Noen ganger løp jeg intervall, men de fleste gangene satte jeg bare på en podcast jeg hadde lyst til å høre på og startet i rolig tempo.

12988034_10156814764730343_2023940303_n

UTSIKTEN FRA TREDEMØLLEN: Jeg vet ikke hvor mange kilometer jeg har løpt her, men det er definitivt ikke utsikten som har inspirert meg. Jeg prøvde å jogge en tur ute i tre grader og vind, men da lengtet jeg raskt tilbake til dette synet.

Etterhvert økte jeg tempoet og lengden. For det meste har jeg løpt mellom åtte og ni kilometer i timen og etter at jeg løp ni kilometer i Central Park, begynte jeg for alvor å tenke at jeg kunne klare halvmaraton.

Så sjekket jeg informasjonen om maratonet litt nærmere. Jeg skal løpe sammen med en gjeng fra gamlejobben i Bergens Tidende, og vi skal løpe i Budapest søndag 17. april. Jeg visste at det er en buss (“sweep bus”) som kommer og plukker opp de som løper for sent. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at makstiden for hele løpet er to og en halv time. Nå er jeg der at jeg tror jeg kan klare å løpe 21 kilometer, men jeg er usikker på om jeg klarer det på 2,5 timer. Det lengste jeg har løpt til nå er 1,1 mil og det tok meg 1 time og ett kvarter. You do the math, Sherlock. Jeg har ikke mye å gå på, for å si det sånn.

Men, så kan jeg jo bare dra kreftkortet igjen, for ingen, aller minst jeg, forventer at kreftpasienter skal løpe 21 kilometer på 2,5 timer et halvt år etter at de har avsluttet kreftbehandlingen. Tidligere ville jeg avskrevet det som fullstendig idioti, men det er faktisk ikke selve løpet som er poenget.

Det løpet har pushet meg til å trene mer, hardere og oftere enn det jeg ville gjort ellers. Det gjør at jeg kan kappløpe med minstejenta mi fra bilen og opp til barnehagen uten å føle meg utpest etterpå.

Det gjør at jeg igjen kan løpe fra syvåringen min, selv om det er sjelden jeg gjør det.

Det gjør at jeg nå gleder meg til alle fjellturene jeg skal gå i sommer.

Og ikke minst, det gjør at jeg ikke lenger stopper opp flere ganger om dagen og tenker over hvor dårlig form jeg er i.

Det betyr ikke at jeg ikke fortsatt har plager som fatigue og nevropati, men jeg slipper tilleggsbelastningen det er å være i så dårlig fysisk form at det preger hver dag.

13020034_10156814713320343_1585171038_n

FAVORITTRENINGEN: Den første fjellturen på beina gikk til Finnsæterkollen på Hadseløya nå i helga. Jeg får faktisk tårer i øynene av at kroppen greier det helt fint og at jeg kan glede meg til mange flere i månedene som kommer. Tenk at jeg kan takke et halvmaraton for det.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg noen ganger i vinter har lurt på hva søren det er jeg driver med. Jeg har sett for meg at jeg kommer til å være den første i historien som har meldt seg på et halvmaraton for bare å løpe én kilometer. Jeg har resignert noen kvelder de siste ukene og bare drukket vin og spist store mengder påskemarsipan til halv pris.

Det halvmaratonet har stresset meg og fått meg til å ligge våken om natta, men nå, når jeg snart skal pakke til turen (hva bør man egentlig pakke til en halvmaraton-tur?) er jeg likevel veldig glad for at jeg ble med.

Uansett om jeg kommer løpende over målstreken eller blir ekskortert bort i buss, har jeg uansett vunnet mye. Derfor vil jeg anbefale et lignende urealistisk prosjekt til alle andre som trenger å komme seg i form. Det er treningen som er selve målet, og sånn sett har jeg allerede vunnet, selv om jeg trolig ikke kommer til å oppføre meg som en vinner om jeg havner i bussen.

Drømmen min fikk forresten en lykkelig slutt, for det viste seg at målgangen var forlenget, slik at det gikk an å bruke så lang tid en trengte på å fullføre halvmaratonet. Om morgenen gikk jeg inn på nettsidene og sjekket. Ingen forandring der, fortsatt maks 2,5 timer.

FORTSETTELSE FØLGER!

Advertisements

One thought on “Kappløp mot en buss

  1. […] Men tanken på halvmaratonet pushet meg likevel til å trene etter at behandlingen endelig var over i september. Til å gjennomføre styrkeøvelsene hos fysioterapeuten uke etter uke etter uke og etter hvert løpe noen kilometer på tredemølla. Til å komme meg ut og trene, selv om jeg ofte bare ville bli liggende under dyna. […]

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s