Tanker etter et halvmaraton

 

I fjor på denne tida var det eneste jeg ønsket meg en kreftfri kropp som fungerte. For en uke siden løp jeg mitt første halvmaraton.

13077219_10156853205250343_1825870203_n

Da jeg løp over målstreken etter like over 21 kilometer, var følelsen nesten like uvirkelig som tanken på at jeg var lenket til sykesenga for litt over et år siden. Veien mellom de to ytterpunktene har vært lang og til tider ekstremt tung, men det er en fantastisk følelse at det er mulig og at det går an å overraske seg selv så til de grader.

Jeg har aldri hatt noen drøm om å løpe halvmaraton. Det eneste jeg drømte om under behandlingen var å gjøre helt vanlige ting som å ta en sykkeltur med døtrene mine. Gå en fjelltur. Klare å være våken en hel dag uten at det føltes som en kamp.

I august, etter nesten seks måneder med cellegift, var jeg på hyttetur sammen med venner og familie. Vi plukket blåbær og jeg satt på huk og hjalp fireåringen min med å plukke. Men da jeg skulle opp, hadde jeg problemer med å reise meg. Lårene dirret, jeg lukket øynene og tenkte at “så svak er jeg faktisk nå, at jeg ikke engang klarer å reise meg ved egen hjelp”. Jeg har aldri vært i så dårlig form før og jeg syntes det var kjempeskummelt. Jeg turte ikke gå turer med andre enn mannen min, fordi jeg var redd for at jeg skulle kollapse. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme i form igjen og veien frem virket uoverkommelig.

Avgjørelsen om å prøve å løpe et halvmaraton kan knapt kalles bevisst. Mens jeg lå på sykehuset etter en stor operasjon, løp venner og kollegaer halvmaraton i Paris med «Heiaheidi» på brystet. Jeg var så rørt og revet med over at de hadde løpt med mitt navn på brystet, heiet på meg og tenkt på meg at jeg sa at neste år skulle jeg også være med. Innerst inne trodde jeg aldri det ville bli aktuelt.

Men tanken på halvmaratonet pushet meg likevel til å trene etter at behandlingen endelig var over i september. Til å gjennomføre styrkeøvelsene hos fysioterapeuten uke etter uke etter uke og etter hvert løpe noen kilometer på tredemølla. Til å komme meg ut og trene, selv om jeg ofte bare ville bli liggende under dyna.

Selv da jeg kvelden før halvmaratonet spiste meg opp på pasta og raske karbohydrater, ante jeg ikke om jeg ville klare å gjennomføre løpet. Det lengste jeg hadde løpt etter kreftbehandlingen var 11 kilometer. To netter før løpet drømte jeg at jeg løp feil, rotet rundt i byen og da jeg endelig var på rett spor igjen oppdaget jeg at chipen som registrerte tiden var ødelagt.

Selve løpet var fascinerende i seg selv. Det var spying, det var blødende gnagsår, det var folk som så ut som menneskelige stokker, men alle fortsatte de. Kilometer etter kilometer, et steg til og et steg til. Noen stirret tomt foran seg, andre så i bakken. De som var ved bedre mot smilte innimellom og ga en high five til publikummere som strakte ut hånden.

Selv ga jeg en high five til en mann i religiøs klesdrakt som strakte ut hånden like etter fem kilometer. Jeg trenger jo all den hjelp jeg kan få, tenkte jeg og klasket den svette håndflaten min mot hans.

13090267_10156853205470343_1340891797_n

LØPEKAMERATEN: Torunn, som jeg jobbet med tidligere, er i betydelig bedre form enn meg og et halvmaraton på over to timer er nærmest for en gjennomsnittlig treningsøkt å regne. Men hun var så snill og tilby å løpe med meg og fungerte som coach, fotograf og kom med underholdende kommentarer om de andre løperne.

Det gikk greit å holde tempoet lenge, men fra rundt 15 kilometer var jeg virkelig sliten. Da Torunn så den oppblåsbare rosa portalen som markerte målgangen i det fjerne sa hun at nå kunne jeg spurte om jeg ville. Men det kunne jeg faktisk ikke. Hadde ikke sjangs engang. Jeg bare lot beina gå i akkurat samme tempo, litt til og litt til. Kreftbehandlingen har gjort meg til en racer på å holde ut. Først da jeg passerte målstreken etter nøyaktig 2 timer, 13 minutter og 51 sekunder, stoppet jeg. Helt til jeg fikk beskjed av en funksjonær om at her kunne jeg ikke stå.

Jeg klarte noe jeg aldri hadde trodd var mulig og den store belønningen min er at kroppen fungerer igjen. At jeg kan klare livet mitt og at kroppen kan gjøre det meste jeg vil at den skal gjøre. Jeg har fortsatt ekstra behov for å hvile og hente meg inn igjen og noen av senskadene mine vil jeg måtte leve med. Men det føles som om jeg er tilbake.

 

13081600_10156853205520343_640245681_n

GJENGEN: Vi var ti som startet og ti som kom i mål. Ingen ble tatt igjen av den beryktede “sweep bus’en” som plukket opp de som løp for sakte. Uten denne gjengen hadde det aldri falt meg inn å løpe halvmaraton og jeg hadde aldri vært i den formen jeg er i nå.

 

13059495_10156853205280343_342112783_n

DETTE: Når du nettopp har løpt ditt aller første halvmaraton et halvt år etter at kreftbehandlingen var over og du tror gleden og takknemligheten ikke kan bli større.

Når kreftbehandlingen pågår er det så begrenset hva du klarer å gjøre. Derfor har det vært motiverende å se hvor mye kroppen kan klare når behandlingen er over og du endelig kommer over den første tunge kneika. I september kommer boka mi ut på Kagge forlag og i den har jeg skrevet mer om det og andre sider ved å komme seg gjennom kreftbehandling.

Jeg tenker mye på de som er der jeg var i fjor, eller som aldri vil oppleve å bli kreftfri. Jeg hadde aldri klart det jeg klarte om ikke kroppen spilte på lag igjen. Dessuten har jeg fått hjelp. Av helsepersonell og fysioterapeut, av psykolog og venner og familie. Det er tøft å komme seg igjen etter kreftbehandling og ingen skal måtte gjøre det alene. Denne uka startet med at jeg tok en blodprøve som måler kreftmarkører. Jeg blir fortsatt kontrollert hver tredje måned og det er like nervepirrende hver gang. Resten av uka kan jeg bare krysse fingrene for at verdiene er normale og at ingenting tyder på tilbakefall. Det føles som om jeg har fått en ny sjanse og jeg må fortsatt klype meg i armen av og til.

 

13077241_10156853205770343_630879076_n

FORKLARINGSPROBLEM: “Hæ, har du flydd med to fly til et annet land for å løpe, Mamma? Det kunne du jo gjort her!” Ikke var de spesielt imponert over medaljen heller. “Er det din første medalje, Mamma? Seriøst?”

Nå er den solbrente huden i panna i ferd med å flasse av og minner meg daglig på at det faktisk skjedde. For bare en uke siden løp jeg mitt første halvmaraton i sol og 20 grader i Budapest. Siden har jeg vært ganske sliten og sovet mye. Jeg går rundt i joggeklær og ullsokker og lar dagene gå i sakte tempo. Og det har hendt at jeg har tatt på meg medaljen og bare gått rundt med den hjemme. Det har hendt opptil flere ganger, jeg skal innrømme det, og tyngden fra metallet kjennes like deilig ut hver gang.

Så sett deg et mål, gjerne et stort og hårete ett. For det er det du gjør for å nå målet ditt som teller og du vil bli overrasket over at du klarer mer enn du tror.

 

 

 

 

Advertisements

18 thoughts on “Tanker etter et halvmaraton

  1. Fy søren hvor imponert og rørt jeg ble nå!
    Ikke bare klarer du den fysiske påkjenningen av å trene deg opp og gjennomføre, men du takler også den psykiske delen ved å klare å sette deg et mål og motivere deg selv mot det.
    Hver dag, hver time.
    Jeg bøyer meg i støvet!

    Jeg har lagt igjen en kommentar til deg tidligere, har en mor som har to krefttyper, ferdig behandlet for den ene som du hadde, men fremdeles en som har spredd seg.
    Jeg slutter aldri å bli imponert over den viljestyrken og motet hun og andre viser i møte med den helsikens sykdom.
    Hver time, hver dag,
    Hvert møte med lege, hver nye medisin, hvert nye håp, hvert nye nederlag.

    Min mor er inne i sitt niende år som kreftsyk.
    Like etter jeg fødte mitt første barn.
    Derfor blir feiringen av ham hvert år en feiring av henne, at vi fremdeles er så utrolig heldige som har henne med oss fremdeles. Og nå i en svært god periode. Heier på at det fortsetter.

    Takk for at vi får følge deg, heier på deg hele veien!

    Liked by 1 person

    • Tusen takk for det, Elisabeth! Det betyr mye. Jeg har lært mye om meg selv gjennom kreftbehandlingen og prøver å bruke det på alle mulige måter jeg kan. Så kommer det i hvert fall noe godt utav det. Så godt å høre at moren din fortsatt er hos dere og lever med kreften. Det imponerer meg virkelig! Jeg heier på dere! Stor klem fra Heidi

      Like

  2. Gratulerer så masse med løpet😀 Imponerende. Du er jammen en tøff og viljesterk jente. Jeg gleder meg til å lese boken din til høsten. Antar at den har kostet en god slump innsatsvilje den også. Du ligger ikke på latsiden selv om det koster Heidi og det står det virkelig respekt over. Ønsker deg all mulig lykke videre med dine planer😘

    Like

    • Tusen takk, Tone! Liv sa hun var sikker på jeg kom til å klare det. Boka legger jeg siste hånd på nå og det blir godt med sommerferie om litt. 🙂 Jeg har skrevet om kreftpoliklinikken i boka, og har bare gode ting å si. Håper alt er bra med deg! Stor klem fra Heidi

      Like

  3. Hurra for god tid og meget bra gjennomført!
    Jeg har vært noen turer innom bloggen din i senere tid. Kom over den ved tilfeldighet da jeg lette etter svar, motivasjon og informasjon over kreft blant unge damer. Jeg er selv operert for livmorhalskreft. Og har selv satt meg det hårete målet om å springe halvmaraton i september – ca 1 år etter kreftdiagnosen. Trodde jeg var gal som satte meg et slikt mål, og da var det så utrolig gøy og komme over bloggen din og se målet ditt. Og det er så motiverende og inspirerende å se at du klarte å gjennomføre halvmartaton etter det du har vært igjennom og det på en god tid! Du er tøff altså! Takk for at du deler. 🙂

    Liked by 1 person

    • Tusen takk for ordene dine, Monica! Jeg er veldig glad for at det jeg skriver kan være motiverende. Jeg trodde ikke at jeg skulle klare å løpe halvmaraton, men jeg er aller stoltest av all treningen jeg la ned for å nå det målet. Selve løpet var bare en bonus, men det var selvsagt veldig kjekt at det gikk bra. 🙂 Lykke til med ditt hårete mål, det går helt sikkert veldig fint! klem fra meg

      Like

  4. Du er rett og slett helt RÅ! Gratulerer med en vanvittig bra prestasjon, ble helt rørt av innlegget ditt. Ikke minst ble jeg motivert til å finne meg et eget hårete mål, nå som jeg bare har én cellegiftkur igjen. Kanskje det blir et maraton på meg også om et år? 🙂 Uansett, tusen takk for at du deler og inspirerer, du er en stor motivasjon for meg og mange andre! Gleder meg til å lese boken din! 🙂 Klem

    Liked by 1 person

    • Tusen takk! Jeg ble skikkelig rørt nå. Og i like måte! Jeg har fulgt bloggen din og kjenner meg igjen i mange av tankene dine og synes det er imponerende at du har klart å trene oppe i all behandlingen. Tommel opp for hårete mål! 🙂 Lykke til med siste cellegiftkur, det er en skikkelig milepæl! Klem til deg

      Like

  5. Imponerende og oppmuntrene å se du får det til!! Jeg elsker dans og den største sorgen når jeg fikk beskjeden var; når står jeg i en speilsal igjen? 6 uker etter operasjone var jeg der, så mitt litt sprøe mål er å stå på scenen 22.mai og gjennomføre et par danser, da er jeg ferdig med 4 av 12 kurer, det gjør så godt å kjenne at kroppen lever og fungerer, selv m cellegift!!!
    Heier fortsatt på deg, bloggen din har vært fin og inspirerende å lese, siden vi er ca like gamle, men jeg ligger omtrent et år bak deg i løypa

    Like

    • Hei Charlotte! Jeg er veldig glad for at du har hatt glede av bloggen min. Den er ment å inspirere, for jeg er positivt overrasket over hvor mye som er mulig å få til når kroppen slipper behandling og får fred til å bygge seg opp igjen. Bra at du setter deg mål, jeg håper du når dem og hvis ikke er den innsatsen du gjør uansett ikke bortkastet. Jeg danset faktisk selv i flere år, klassisk og jazzballett, og skjønner veldig godt at du har lyst på scenen igjen. Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i utålmodigheten din! Jeg heier på deg også! Stor klem fra Heidi

      Like

      • Fikk lyst å fortelle at jeg klarte å gjennomføre mitt sprøe mål, jeg sto på scenen 22.mai og stor koste meg!! (Og var dødsliten etterpå ;-), men det var verdt det)

        Liked by 1 person

      • Gratulerer så mye! Bra jobbet! Så bra at du klarte det og koste deg! Jeg synes det er helt greit å bli dødssliten av og til, så lenge jeg får hentet meg inn etterpå. 🙂

        Like

  6. Jeg er et par år eldre enn deg og har akkurat samme som du hadde, endetarmskreft, jeg måtte fjerne ene eggstokken og nærliggende lymfeknuter i tillegg til der svulsten var…
    men dessverre for min del hadde det spredd seg til lymfeknuter helt opp til halsen, så de sier jeg nok ikke blir frisk… .selv om jeg har håpet da. Håpet skal de ikke ta fra meg. Jeg har barn som trenger meg… så jeg bare MÅ klare denne kampen.
    Jeg har tålt kurene ganske greit, og det er jeg takknemlig for. Blir fortere sliten, men…. Nå har jeg hatt 11 kurer, og har fått innvilget lengre pauser nå på 2-3 mnd, så kontroll, og om fortsatt ingen/lite vekst, så får jeg 2 mnd til med “fri”… Det skal bli godt. Jeg føler meg frisk mellom kurene. Det er nesten så jeg ikke tror på det selv at jeg er syk… alvorlig syk til og med. I begynnelsen var jeg åpen om sykdommen, men nå ønsker jeg å bli behandlet som “frisk” – jeg føler meg ikke som noen pasient, og da orker jeg ikke “stakkars deg”… Det får vi ta igjen når/om jeg blir sengeliggende. Det håper jeg at jeg ikke blir… Jeg har håpet og troa, jeg skal bli frisk!
    Kjempekjekt at du er kvitt dritten, og kjempeflink som klarte det du gjorde!

    Liked by 1 person

    • Kjære deg, det er jammen tøft det du går gjennom. Jeg kjenner meg igjen i fortvilelsen din, selv om det du opplever nå selvsagt blir noe helt annet. Godt du tåler behandlingen godt, jeg håper du får de to månedene med behandlingsfri. Bra du har håp og tro! Jeg sender alle gode tanker din vei og krysser fingrene! Stor klem fra Heidi

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s