Klar for verdens kreftdag

Den samme dagen som jeg fikk beskjed om at den siste kontrollen viste at jeg fortsatt er kreftfri, fikk jeg en e-post fra Kreftforeningen. De lurte på om jeg ville fortelle litt av min historie på markeringen av verdens kreftdag, 4. februar. Temaet er “Tarmkreft – den tause folkesykdommen”.

ETT ÅR ETTER: Tenk at jeg får gå rundt i verdens vakreste Vesterålen med denne mannen og bruke tiden på å diskutere hverdagshøydepunkter som eldstejentas syvårsdag som nærmer seg.

For meg er 4. februar en veldig spesiell dag. Det var på akkurat den dagen i fjor at jeg fikk vite at jeg hadde tarmkreft. Det er selve diagnosedagen, dagen da livet ble snudd opp ned over natten. Livet har ikke blitt det samme siden, ikke engang i nærheten, og det har jeg ikke noen forventning om at det skal bli heller. Livet står tross alt aldri stille, det skjer alltid noe i løpet av et år, men i år har det vært kvantesprang. Jeg hadde grudd meg litt til ettårsdagen, fordi jeg regnet med at jeg kom til å tenke mye på hvor vondt livet ble for ett år siden. Nå har jeg fått noe annet å tenke på.

Jeg ble veldig glad for temaet, som jeg selv har skrevet om i en bloggpost for Kreftforeningen, og jeg ble glad for at de tenkte på meg. Det at det kommer noe godt ut av denne sykdommen gjør meg skikkelig glad, det er akkurat som om jeg kan peke nese til kreften: “Dette hadde du ikke regnet med, hadde du vel?”

Bare for å være på den sikre siden: Det har ikke klikket helt for meg, jeg vet at kreft ikke har følelser eller har hatt et spesielt horn i siden til meg. Men det er likevel unektelig tilfredsstillende å få nye muligheter ut av denne sykdommen.

Jeg liker utfordringer og temaet Kreftforeningen har valgt har jeg selv følt på kroppen. Derfor hadde jeg bare lyst til å svare: “JA, selvsagt, jeg gjør det gjerne!”, da jeg fikk e-posten. Av erfaring har jeg lært meg å være litt mindre impulsiv, så jeg ventet til dagen etter med å svare. Jeg hadde akkurat den samme følelsen da.

Så på onsdag skal jeg til Oslo og torsdag morgen skal jeg snakke på Kreftforeningens frokostmøte. Programmet ligger her og jeg er da den tidligere pasienten.

Jeg kommer til å snakke om hvordan jeg har opplevd å ha en tabusykdom og hvordan det har vært å være åpen om den. Om det er noen som har innspill eller erfaringer, ta gjerne kontakt med meg!

Den første måneden i det nye året har stort sett vært god for min del. Jeg har fortsatt en del plager, men jeg merker at jeg har mer energi og for første gang siden de dukket opp, kjennes det ut som om nerveplagene er i ferd med å bli mindre.

MIDT I STORMEN: Jeg får min dose stormer i Nord-Norge, men selvsagt var jeg på Vestlandet og skulle fly fra studiesamling i Stavanger akkurat da stormen “Tor” slo inn. Her er det fredag ettermiddag på Sola, flyet til Oslo er forsinket og de vet ikke om flyet videre til Evenes vil vente. Neste fly til Evenes går søndag. Vel, jeg rakk det. Måtte legge inn en superspurt til gate 19 (hater gate 19!) på Gardermoen og fikk til og med bagasjen, hvor jeg hadde vært så lur å pakke ned bilnøkkelen.

Blogginnlegget mitt “Tusenkronersspørsmålet” for Kreftforeningen ble et av fjorårets mest leste og jeg håper det kan ha bidratt til at tarmkreft blir bittelitt mindre tabu.

Enter a caption

Alt i alt har det vært en utrolig god start på det nye året, selv om kreft fortsatt er en del av det. Jeg håper temaet for verdens kreftdag kan bidra til mer bevissthet rundt tarmkreft, symptomene og behandlingen. Jeg håper det bidrar til at det forskes mer på hvorfor Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder tarmkreft, både når det kommer til forekomst og dødelighet. Mest av alt håper jeg at mer informasjon og bevissthet fører til at færre får denne sykdommen, som tross alt er forferdelig, flere får behandling tidligere og at flere overlever.