The truth is out there

Fo én uke siden tok jeg nye CT-bilder. I morgen får jeg svar og forhåpentligvis beskjed om at jeg fortsatt er kreftfri.

Å ta CT-bilder er kjapt unnagjort, men du må drikke to liter vann (mener det bare var 1,2 liter på Haukeland) de to siste timene før undersøkelsen. Fordi det er nydelig vær i Vesterålen for tida, tok jeg med rikelig med vann og drakk det mens vi gikk en tur. Den ble litt lenger en planlagt, og jeg fikk litt kort tid til å ta en dusj. Og i dusjen, med litt dårlig tid, utsetter Ingebjørn meg for tidenes stresstest. Ikke med vilje, men han er litt distre. En rørlegger skulle nemlig fikse en vask hos oss, og han kom akkurat mens jeg dusjet. Ingebjørn hadde glemt hva jeg holdt på med og skrudde av vannet. Så der sto jeg med shampoo i håret og 25 minutter til jeg skulle være på sykehuset.

CT FOR DUMMIES: Du får kontrastvæske i blodet og må ligge helt i ro. Så blir du ført inn i hullet i maskinen (alle andre må gå ut av rommet) og får beskjed om å trekke pusten, holde den en liten stund mens bildene tas, og så puste ut igjen. Det hele tar bare et kvarters tid.

Da Ingebjørn husket at jeg var i dusjen, hadde allerede rørleggeren kommet så langt at de måtte vente med å skru på vannet. For å si det sånn, jeg taklet ikke den stresstesten særlig bra og tror jeg var omtrent på nordnorsk nivå når det gjaldt banning. Så nå går det sikkert en rørlegger rundt her og tror at jeg er halvgal minst. Men vi rakk CT-timen.

Jeg skal innrømme at jeg synes ventetiden på åtte dager er lang, og det er rart å tenke på at det sannsynligvis allerede er noen som har sett på bildene og kjenner svaret jeg lurer så inderlig på. Flere netter har jeg ligget våken i flere timer og tenkt “Hva om..”. Det er alltid vanskeligere å kontrollere tankene om natta.

FESTLIGE GAVER: Jeg fikk utrolig mye fint, blant annet blomster, champagne, mat, sjokolade, gavekort på spa, sang og denne nye favoritt-turkoppen og veldig treffende vinen.

Jeg har prøvd å distrahere meg selv den siste uka, blant annet hadde vi en liten “Ferdig med cellegift”-fest, og da tenkte jeg virkelig ikke et sekund på CT-bildene. Jeg drakk musserende, spiste kake og hadde det såpass gøy at jeg våknet smått bakfull dagen etterpå. Det har ikke skjedd siden før jeg ble syk, så det var nesten litt eksotisk.

Turplanlegging har også vært fint tidsfordriv og en del ting jeg fortsatt synes er eksotisk: Elger i hagen, fantastisk nordlys over hele himmelen, at det dukker opp niser på en helt vanlig søndagstur og at du alltid ser både fjell og hav når du går på tur. Hvis Vesterålen skal ha en ambassadør noen gang, tror jeg at jeg vil være en god kandidat..

KVELDENS SOLNEDGANG: Tatt fra stua.

Og om det ikke har vært så morsomt å ha en kontroll hengende over seg, så har jeg satt desto mer pris på at dette er den første partallsuka UTEN cellegift på 24 uker. Den gode tanken har fått meg til å smile mye i det siste.

CELLEGIFTFRI: Mandagen i denne partallsuka kunne i stedet brukes til å teste nye fjellsko og følge med på valgdagen.