My big fat kreftkontroll – og hva 1555 dager har lært meg

En kreftoverlever sa i tv-serien “Kreft – keiseren over alle sykdommer” at å ha hatt kreft var som å gå rundt med en usynlig papegøye på skulderen. Du får aldri helt fred. Min papegøye har vært ganske rolig de siste årene, men når det nærmer seg kontroll blir det alltid litt mer liv.

For deg som er så heldig at du ikke har hatt kreft, tror du kanskje at en kontroll tar noen dager, kanskje en uke? Det kan det sikkert også ta, men årets, min fjerde i rekken, tror jeg banket noen rekorder. Bare se her:

11. mars: CT på Haukeland

19. mars: CEA (kreftmarkør)-blodprøve, rektoskopi og samtale. CT’en var fin, puh, og det er det aller viktigste. Nedturen er at legen mener jeg må inn til coloskopi også, fordi de mener de nasjonale retningslinjene for kreftoppfølging venter for lenge med en slik undersøkelse. Den siste nyheten mottas med alt annet enn glede. Jeg minnes altfor godt den ene coloskopien jeg har hatt, hvor kreften ble oppdaget. Men, bortsett fra det: Tipp topp, tommel opp! Feirer med å spise burger på Bien før vi skal kjøre de tre timene hjem igjen. Midt i maten får jeg telefon fra Haukeland. Blodprøven er for høy og de vil ha meg på MR av bekkenet. Inntil noe annet er bevist, regnes det som tilbakefall. Jeg forbanner den feite burgeren foran meg og tenker at det var jammen dårlig karma at jeg valgte å feire med mat som er skikkelig kreftfremkallende.

TRØSTESPISING: Topper med en sjokolade på ferga på vei hjem. Såpass må det være når kontrollen ender med “to be continued”.

Samtidig er jeg ikke helt knust, fordi jeg har opplevd for høye blodverdier to ganger før. Og helga i forveien var jeg skikkelig forkjølt, så det må jo være det som gir utslag på prøven. Eller? Satans papegøye.

8. april: MR på Haukeland.

PÅ’AN IGJEN: Det er ikke over før det er over.

Undersøkelsen ble flyttet på grunn av mangel på leger og jeg fikk lagt den til dagen før vi skal på påskeferie, fordi vi må kjøre til Bergen uansett da. Jeg er glad i få knyttet noe positivt til det jeg blir tvunget til av kjipe ting og nå ble det mest fokus på ferie. Noe av det siste jeg gjorde før vi dro to uker til Japan, var å bli gjennomlyst.

BIG IN JAPAN: I hvert fall høy. Påske i Japan var supert og jeg tenkte overraskende lite på svaret som ventet hjemme.

 

25. april: Når jeg kommer hjem, ligger konvolutten med svaret og venter. Jeg har klart å skyve det bort helt til nå. Og der står det svart på hvitt: Ingen tegn til tilbakefall. Puh igjen. Papegøyen er stille, mens jeg feller noen tårer.

8. mai: Coloskopi på Haukeland. Den kjipeste delen av kontrollregimet. Stikkord er: Ingen mat på 30 timer, drikke to liter lakserende væske på én time og massiv migrene når undersøkelsen nærmer seg. Denne gangen er jeg skikkelig streng og tydelig pasient og gir beskjed om at jeg vil ha alt jeg får av bedøvelse og ikke høre et ord om hvilke eventuelle dødelige sykdommer jeg måtte ha før undersøkelsen er over og jeg har fått på meg klærne. Helt motsatt av sist, altså. Det er beskjeden jeg får også. Alt er helt fint.

To måneder, fire Haukelandsturer, 24 timers kjøring og noen oppturer og nedturer senere, kan jeg endelig feire fire år som kreftfri. Hadde jeg bare ikke vært så utkjørt.

I dag har det gått 1555 dager siden jeg fikk kreftdiagnosen. Da jeg skrev om kreften for første gang, skrev jeg at jeg ikke hadde noen ambisjon om å komme gjennom dette sterkere eller klokere, jeg ville bare komme gjennom det. Det har jeg gjort og jeg tror det er umulig å oppleve noe så gjennomgripende i livet, uten å forandre seg litt. Det viktigste jeg tar med meg er dette:

1. Livet går bare fremover.

Det er mange som snakker om «veien tilbake» og å «bli som før» etter en kreftsykdom eller annen sykdom. Men livet går aldri bakover, bare fremover. Hadde ikke sykdommen skjedd, hadde noe annet skjedd. Det er ikke noe nullpunkt i livet vi kan holde fast på og ha som referanseramme. Jeg har jobbet hardt for å komme i form og å komme tilbake i jobb, men ikke for å komme akkurat dit jeg var. Det er umulig og jakten på å «bli som før» er dømt til å mislykkes. Det tok et par psykologtimer for å innse det, men når jeg tar utgangspunkt i hvor jeg er nå og hva jeg kan forbedre og klare, er det så mye enklere å mestre.

2. Du vet ikke hvor sterk du er, før du trenger kreftene dine.

De fleste er overraskende flinke til å takle ekte problemer, sier hypokonderlege Ingvard Wilhelmsen. Det virker helt uoverkommelig å skulle takle sykdommen, behandlingen og usikkerheten. Bare å fortelle det til ungene virket umulig. Etter hvert viste det seg at jeg og familien hadde krefter i oss som i hvert fall ikke jeg var klar over. Nok krefter til å stå i det og klare det. Det er mange som har sagt at jeg/vi er sterke, men jeg tror det er en reservestyrke alle har i seg. Krefter som bare kan tas frem i ekstreme situasjoner, når de trengs som mest. Det er godt å vite. Og etterpå har jeg alltid vissheten om at: Du klarte det, da er det ikke så mye annet i livet du trenger å bekymre deg for.

3. Det er få ting som er viktig, alt annet er ikke så farlig

Sammenlignet med kreft er ikke alt annet så skummelt lenger og jeg har gjort ting jeg aldri ville turt før. Som å være gjest direkte på Dagsrevyen, å holde foredrag for flere hundre mennesker og å holde innlegg for helseministeren om hvordan det er å få tarmkreft.

Livet etter at jeg fylte 36 ser jeg på som en ren gave og på ingen måte en selvfølge. Det er skummelt å få oppleve på kroppen hvor skjørt livet er, men det kan også gjøre deg modigere.

FORDI JEG KAN: Morgenbad på 17. mai.

4. Gjør det du vil og det du må.

Har du også gjort ting i livet fordi du synes du burde? Gått på besøk, selv om du egentlig ikke hadde lyst? Blitt med på et jobbarrangement fordi du synes at du burde? Vel, slutt med det. Det gjør ikke deg noe godt og jeg tror ikke nødvendigvis det gjør den som får et sånn «burde-besøk» noe godt heller. Gjør de tingene i livet du må og bruk resten av tida på det du vil. Og hvis du er i tvil: «Jeg må nesten..» betyr «burde», så dropp de tingene også. Og selv om jeg er litt tøff i trynet på dette punktet, så kan Ingebjørn skrive under på at jeg fortsatt har en del å hente her.

5. Det kan komme gode ting ut av det mest negative.

For å bare være helt tydelig: Kunne jeg valgt, ville jeg aldri valgt å bli syk. Jeg sliter fortsatt med senskader, sist i rekken: Lymfeødem. Mer om det en annen gang, dette var ment å skulle være inspirerende. For, det er fint og håpefullt å oppleve at det kan komme noe positivt ut av det aller vanskeligste. Alle jeg har truffet, som jeg aldri ville truffet ellers. Alle de fine ordene jeg har fått, som kanskje ikke ville blitt sagt til vanlig. Og at det faktisk åpnet seg muligheter jeg aldri hadde forestilt meg.

Så nå som det er både himmelsprett, inneklemt fridag og langhelg: Gjør noe du har lyst til! Riktig god helg fra meg og min helt tause papegøye.

BLIR IKKE BEDRE: Lite slår en innedag på sofaen med mitt sprell levende vidunder på snart åtte år.