Og det ble sol!

Det er to år siden jeg feiret min siste bursdag i lykkelig uvitenhet. Jeg husker at jeg hadde gitt meg selv en fridag, min favorittbursdagsgave til meg selv. Det var snø og strålende sol i Bergen og jeg møtte en venninne til lunsj, drakk musserende på formiddagen, gikk tur rundt Store Lungegårdsvann i sola og spiste kake og hadde familiebesøk på kvelden. Fremdeles blir jeg varm inni meg av tanken på den dagen og jeg føler nesten en takknemlighet over at jeg ikke visste.

To dager senere fikk jeg kreftbeskjeden som forandret alt. Nå er livet i ferd med å normalisere seg igjen og jeg er kreftfri, selv om den skumle halvårskontrollen venter senere denne måneden.

ÅRETS FØRSTE STRÅLER: Tusen takk for super bursdagsgave, verden.

I dag har jeg bursdag og magisk nok kom sola tilbake til Vesterålen akkurat i dag. Vi skulle sett den før, men det har det ikke vært vær til. For de som ikke har opplevd mørketid er det nesten umulig å beskrive hvor fantastisk det er å gå ut, kjenne solstråler i ansiktet og myse. Bare å se skyggen sin igjen er frydefullt. Jeg løp ut fra kontoret (de første solstrålene er helt legitim grunn til å ta en avstikker fra pc’en) og sto på Torget i Sortland og kjente den gryende varmen sveipe over meg i noen få minutter.

Alvorlig sykdom forandrer på mye og jeg ser litt annerledes på bursdager også. Hver gang noen snakker litt nervøst eller trist om at de blir eldre, skjønner jeg virkelig ingenting og er ikke den du møter særlig forståelse hos. For meg betyr bursdag egentlig bare én ting: At jeg lever. At jeg har fått nok et år sammen med dem jeg er glad i og at alt tyder på at jeg skal få flere. Jeg tenker over alt vi har opplevd og hvor mye ungene har utviklet seg og lært i løpet av det siste året. Louise spiller fiolin så jeg faktisk kjenner igjen melodiene og Sunniva har knekt lesekoden. I morges leste hun hele krydderhylla, inkludert spisskummin, kardemomme og einebær.

GJENGEN: Lykke å komme hjem til middag, kake og disse tre.

En dag skal de klare seg uten meg og selv om jeg håper den dagen ligger langt frem i tid er det noe jeg tenker over på en helt annen måte enn tidligere. Derfor fyller det meg med en egen glede å se at de blir mer og mer selvstendige.

Så er det selvsagt rart å bli eldre og se at bilder fra det jeg føler var ganske nylig, plutselig er blitt 20 år gamle. Det er rart å se at huden ikke er fullt så glatt og at kroppen ikke er fullt så stram. Det er uvant å venne seg til at tall jeg brukte å forbinde med foreldrene mine nå er beskrivende for min egen alder. Men det kjennes ikke kjipt eller trist. Samme hvor mye Trump, Putin og deres likesinnede skremmer meg, så elsker jeg dette livet. Jeg kan ikke få nok rett og slett. Og med sola tilbake, føles alt plutselig litt mer håpefullt.

LEKER IKKE BURSDAG: Jeg kan ikke huske sist jeg hadde krone på bursdagen min og det mente Louise var for ille. Jeg er nå den heldige innehaver av en sannsynligvis veldig få 38-årskroner.