2016, du aner ikke hvor velkommen du er

Førjulseventyr i Henningsvær.

For akkurat et år siden skrev jeg dette på Facebook: “Sykdomsåret ble naturlig nok avsluttet med at Sunniva fikk vannkopper på nyttårsaften.”

Det er godt en ikke vet hva som venter.

 

Vi kom bare en drøy måned inn i det nye året før det smalt. Jordskjelvet som rammet oss i form av kreftdiagnosen, er det vondeste som har skjedd familien vår og vi sliter fortsatt med etterskjelvene.

Årets nyttår er ikke bare starten på et nytt år, det er starten på en ny personlig tidsregning. Noen hendelser i livet er så skjellsettende at det blir et før og et etter. Før og etter at jeg fikk barn for eksempel. Nå er det et før og heldigvis et etter at jeg ble syk.

For et par dager siden var vi ute og akte med ungene. Jeg dro akebrettet til yngstejenta opp bakken gjentatte ganger og da slo det meg: “Oj, dette går faktisk helt fint”. Det var ikke et ork og jeg måtte ikke presse meg. Jeg trengte ikke å stå på sidelinja og bare se på, sånn jeg har gjort så mange ganger dette året. Det var ikke noen stor bakke, men det var rett og slett en fantastisk følelse.

Riktignok sovnet jeg på sofaen etterpå mens ungene så barne-tv, i varmen fra vedovnen og med stemmene deres like ved. Det finnes verre måter å hente seg inn på.

I går fikk jeg bloggrapport om året som gikk, og 210.000 har vært inn den siden februar. Det kjennes litt absurd og gjør meg veldig ydmyk. Innlegget om sommerkroppen var ikke uventet det mest leste.

Selv om jeg gjerne skulle unnvært kreften er det fascinerende å tenke på at det kan komme noe godt selv ut av det aller vondeste og mest forferdelige. Det føles som om vi har hatt verdens beste heiagjeng i ryggen og det har løftet meg opp av mange bølgedaler. Senest i går leste jeg gjennom kommentarer og hilsener nok en gang.

2015 er et vanskelig år å takke for, men jeg vil veldig gjerne takke alle dere som har vært der for oss. Det er heller ikke vanskelig å komme på gode minner. Det er egentlig noe av det som har overrasket meg mest dette året, at det faktisk kan være så mye fint i et så vondt år:

Jeg fikk se Louise begynne på skolen, selv om det bar rett på sykehuset etterpå. Vi fikk en sommerhelg med strålende vestlandsvær, bading og nydelig mat sammen med hele storfamilien. Jeg fikk være med verdens beste kolleger til Stockholm og dra videre på jentetur like etterpå. Vi hadde en drømmehelg i Sogn med de beste vennene en kan ha, og middager, kaffe eller et vinglass med enda flere av dem. Vi rakk akkurat midnattsola da vi flyttet tilbake til Stokmarknes og jeg kom meg på fem fjelltopper før vinteren kom. Jeg fikk bokkontrakt! Og så er det alle de små øyeblikkene hvor jeg plutselig har stoppet opp og kjent at nå er alt fint. Som da vi kjørte hjem fra Hardanger en søndag i strålende sol og hele familien sang “Knutsen og Ludvigsen”-sanger av full hals.

Mest takknemlig er jeg selvsagt for at jeg kan gå kreftfri og ferdigbehandlet inn i det nye året.

Mitt høyeste håp og ønske for det nye året er at det skal bli det første av mange år etter kreften. At alle kontrollene, den første av dem er allerede i begynnelsen av januar, skal gå fint og at jeg kan få komme tilbake i normal form, jobb og hverdag igjen.

Jeg håper jeg kan komme meg ut av sykdomsbobla mi og være mer opptatt av alt som skjer i resten av verden. Om jeg kan ønske meg noe for det nye året, så må det være dette: At alle vi som har mye, gjør noe for noen som har mindre. Det skaper ikke nødvendigvis fred på jord, men det kan gjøre en forskjell.

“If not you, who? if not now, when?”

Jeg kan ikke annet enn tro at det nye året vil bli roligere, mer harmonisk og tryggere. Det er kanskje ikke de mest sexy adjektivene en kan ønske seg som merkelapper på et år, men akkurat nå virker det som et drømmeår.

2016, du aner ikke hvor velkommen du er!

Godt nyttår, alle sammen!