“Pust inn, hold pusten…”

I fjor da skolen startet, kombinerte jeg cellegiftkur og eldstejenta vår sin første skoledag. Jeg var innom sykehuset både før og etter at hun ble ropt opp og gikk inn i første klasse for aller første gang. Heldigvis var jeg i så god form at jeg fikk med meg det aller viktigste den dagen: Den stolte vesle jenta vår som med ett tok et langt, uredd steg videre i verden.

I år syklet jeg sammen med jenta vår til den aller første dagen hennes i andre klasse. Jeg fikk sett det nye klasserommet og den nye plassen hennes før jeg måtte dra videre. Det ble nemlig sykehus på denne dagen i år også. Heldigvis er ikke sykehus en del av hverdagen min lenger, men hver tredje måned er det kontroll. Tilfeldigvis kom skolestart og kontrollen samtidig. Det vil si, egentlig er det gått fire måneder siden sist kontroll nå. Jeg har skjøvet den litt foran meg. Har tviholdt på normaliteten og fortrengt det som måtte komme.

FRA DETTE: Ett år eldre og to tenner færre.

Det har vært sommer, vi har hatt mye besøk og det hadde definitivt lagt en demper på feriedagene å ha en kontroll. Alt det er forsåvidt riktig, men egentlig er det bare unnskyldninger. Jeg har bare villet holde på det gode, kreftfrie livet og ikke ta sjansen på å få et svar jeg frykter.

TIL DETTE: Livet er virkelig fullt av kontraster.

Da sommeren var på hell og alle gjester var dratt, var det bare å kvinne seg opp til kontroll. Forrige gang tok jeg bare en blodprøve som målte kreftmarkører, men denne gangen var vi blitt enige med Haukeland om å ta en CT. For enkelhets skyld, tok jeg den på lokalsykehuset i Vesterålen, som bare ligger ti minutters kjøring fra oss. Det var et halvt år siden sist og jeg måtte lese meg opp på forberedelsene. Huske å ta blodprøve i forkant for å være sikker på at nyrene ikke ville ha noe problemer med å skille ut kontrastvæsken og huske å drikke minst én liter vann timen før selve undersøkelsen.

Hvilket nummer i rekken denne CT-scanningen var husker jeg faktisk ikke, men det har blitt noen. For en overgang det var å gå fra den boblende entusiasmen på barneskolen og til å ligge alene i CT-maskinen. “Pust inn, hold pusten – – – – – – pust igjen”. Jeg tror det er den samme instruktørstemmen på alle CT-maskinene. Det er i hvert fall den samme, litt robotaktig østlandsstemme både her i Vesterålen, på Haraldsplass og på Haukeland, som er de stedene jeg har tatt CT.

Selve undersøkelsen går fort. Det er ventetiden etterpå som er lang. Kreft eller ikke kreft. Halvannet år som kreftfri eller tilbakefall etter halvannet år. Jeg har vurdert for og imot å finne ut hvor mange prosent med min diagnose som får tilbakefall etter mer enn halvannet år. Hittil har jeg klart å la være å google det. Det vil kunne gi meg en sannsynlighet, men det vil ikke kunne si noe om meg. Det kan like gjerne bli det mest sannsynlige som det minst sannsynlige. Noen havner i den siste kategorien også.

Nå har det gått en uke med venting. Vi holder aktivitetsnivået ganske lavt i sånne perioder og orker ikke så veldig mye. Jeg blir sint og irritert uten at det er spesielt gode grunner til det. Egentlig er hele tilværelsen litt som å være i den CT-maskinen:

“Pust inn, hold pusten—-”

To dager til med venting. På onsdag får vi svaret. Forhåpentligvis kan jeg da endelig gjøre som den robotaktige østlandsstemmen i CT-maskinen instruerte meg forrige mandag:

“— pust ut!”