To skritt frem og ett tilbake

For noen uker siden hadde jeg tenkt å skrive om hvor fint jeg har hatt siden jeg ble ferdigbehandlet. De første ukene etter tilbakeleggingsoperasjonen gikk egentlig ganske greit. Jeg var en helg i Trondheim med et par gode venner, gikk turer når det var fint vær, begynte å trene igjen og kjente at energien var stigende. Før operasjonen fikk jeg gjentatte beskjeder av legene om at jeg ikke måtte forvente at fordøyelsen ble som normal igjen. Sånn ble det heller ikke, men det er absolutt til å leve veldig godt med. Jeg må sikkert litt oftere og litt kjappere på do enn gjennomsnittet, men det er ikke noe som hindrer meg i å leve det livet jeg ønsker. Noen sier at de alltid må vite hvor nærmeste toalett er, men sånn var det ikke for meg. En annen fin ting, var at jeg kunne sove hele natten gjennom. Det klarte jeg aldri med pose på magen.

Men etter knappe seks uker var moroa over. Det var noe som definitivt ikke stemte og etter en tur til fastlege, bar det direkte til det lokale sykehuset. Etter undersøkelse der fikk jeg henvisning til Haukeland for utredning og mulig operasjon.

KREFTFRI, MEN IKKE HELT FRISK: Etter ni måneder med stråling, cellegift og operasjoner var jeg tilbake der jeg startet, på gastrokirurgisk på Haukeland.

Det var mistanke om at det rett og slett var blitt et hull i tarmen, og det betydde muligens ny midlertidig stomi. Alt sammen gikk veldig fort og jeg gikk helt i bakken. Jeg hadde ingen ting å mobilisere med, gråt enorme mengder tårer og tenkte skikkelig dystre tanker. Det var aldri mistanke om at det kunne være kreften som var kommet tilbake, og det er ikke det at midlertidig stomi er så ille, men jeg var ferdig. Så utrolig ferdig. Jeg hadde til og med akkurat fjernet veneporten, det aller siste som gjensto.

HJELP, JEG HAR FÅTT.. : Fjerningen av veneporten gikk relativt problemfritt. Jeg motsto fristelsen til å dopes kraftig ned, ettersom det var 35-årsdagen til mannen min og jeg ikke ville være sløv resten av dagen. Dermed ble det litt vondere enn forventet, men ikke ille. Etter noen dager fikk jeg det rareste blåmerket jeg har hatt i mitt liv, men etter enda noen dager så det helt fint ut igjen.

Alle kreftene var gått med til å takle kreftdiagnosen og behandlingen og nå var det tomt. Jeg hadde gledet meg så utrolig til førjulstid med ungene og det magiske ved å gå inn i et nytt år kreftfri og ferdigbehandlet. Nå virket det siste helt utopisk.

For første gang gjennom hele dette løpet ville jeg bare isolere meg og ønsket at jeg bare kunne sovne fra alt. Jeg sluttet omtrent å spise og så det jeg kom over av tv-serier for å skyve bort tankene. Da jeg sto på flyplassen og skulle dra avgårde alene, prøvde jeg å gjøre avskjeden med ungene så kort som mulig, for at jeg ikke skulle bryte fullstendig sammen. Å fly mot et sykehusopphold der jeg verken visste hvor lenge det ville vare eller hvilket utfall det ville få, er den mest ubehagelige reisen jeg har gjort.

Å SKYPE GOD NATT: Seksåringen vår leser til meg før hun skal legge seg.

Jeg sa ikke fra til noen at jeg skulle dra, og jeg sa knapt fra til noen i Bergen at jeg var på vei. Heldigvis fikk jeg bo på pasienthotellet, i stedet for å ligge på flermannsrom på avdeling, sånn at jeg hadde et sted jeg kunne trekke meg tilbake.

FRISØRTERAPI: Siden jeg var skikkelig deppa og i tillegg har fått ganske tynt hår benyttet jeg sjansen til å gå til frisøren. Det hjalp bittelitt med ny sveis.

På kort tid ble det gjort mr-undersøkelse, ultralyd, undersøkelse i narkose og rektoskopi, men de fant ikke noe hull. I stedet fant de en betennelse som de mener skyldes at vevet er blitt stråleskadet. Jeg fikk stråling i en uke (25 gray) i slutten av februar. Ettersom det ikke ble funnet noe hull, var det ikke mulig å operere og hvis det bare var en betennelse kunne den leges uten operasjon. På sett og vis var det en gladmelding, men nå turte jeg ikke slippe jubelen løs lenger. Jeg hadde mistet all tro på at jeg i det hele tatt kunne være heldig. Vi ble enige om å se situasjonen an, men legene ville ikke slippe meg helt tilbake til Nord-Norge med en gang. Jeg var enig i at det kanskje ikke var så lurt, så vi ble en uke i Bergen. Ingebjørn og ungene skulle uansett komme ned til helga, fordi vi etter planen skulle på en jubileumsfest på lørdagen. Den hadde jeg egentlig avskrevet, men nå begynte jeg å føle meg bedre. Dermed gikk det fra narkose på fredagen til fest på lørdagen. Sånn er kreftlivet. Av og til lurer jeg på om jeg noen gang blir ferdig med kreften. Hvor lenge kommer jeg til å merke effektene av det kjøret kroppen min har vært gjennom? Livet etterpå og senskader er et av temaene jeg kommer til å skrive mer om i boka mi, som kommer neste år. Er det noen av dere som har erfaringer eller tanker, tar jeg gjerne imot.

I Bergen var vi så heldige å få låne leiligheten til en venn som var på ferie, og venner og familie som hørte om det som var skjedd viste massiv omsorg. Sånn sett har det vært den mest behagelige perioden som innlagt jeg har hatt. Jeg kan ikke takke nok, men dere betyr svært, svært mye. Det er flere jeg gjerne skulle truffet, men denne gangen klarte jeg bare ikke å være så sosial.

Kreftlegen min fikk jeg også truffet. Hun tok seg virkelig av meg og var akkurat den jeg trengte akkurat da jeg hadde det som verst. Hun ordnet også min første psykologtime, og det gjorde også godt. Jeg har lurt på å spørre etter en henvisning en stund, men jeg har ikke følt at jeg virkelig trengte det før nå. Den store smellen min kom sent og uventet. Men de uforutsigbare ettervirkningene av behandlingen kan kanskje være vel så vanskelige å takle. En venninne av meg som også har hatt kreft sa at: “Det er litt som å nettopp ha løpt et maraton, og så får du beskjed om å løpe ett til.”

Det er litt sånn, og jeg var helt utslitt etter det første maratonet. Men, nå kan det se ut til at jeg kanskje slipper med en 800 meter eller noe i den duren. Jeg er blitt stadig bedre, noe som kan tyde på at det var betennelse som var problemet og ikke en permanent skade. Om det er riktig, slipper jeg operasjoner og utlagt tarm igjen, og det, i tillegg til å være kreftfri, er den beste julegaven jeg kan få.

TILBAKE I FØRJULSMODUS: Endelig kan vi også pynte pepperkakehus og høre julemusikk.