Når du glemmer at du er syk

Det er en følelse jeg er blitt helt forelsket i den siste tida, og det er følelsen når det går opp for meg at jeg ikke har tenkt på sykdom og kreft på en god stund. Når det har skjedd noe så fint eller engasjerende at jeg føler meg akkurat som alle andre. Det henger selvsagt nøye sammen med hvordan formen er akkurat den uka. De ukene jeg har fått cellegift, som denne uka, glemmer jeg stort sett aldri det jeg er midt oppe i. I forrige uke, da jeg var på tur til Stockholm, derimot.

UKJENT VÆRFENOMEN: Jeg landet i Stocholm med våte sko, men så var det ikke en dråpe regn før vi forlot Stockholm. Høyst etterlengtet d-vitaminsanking for en stakkars bergenser.

Turen gikk utrolig bra, over all forventning egentlig. Først var det to dager fagtur med jobben, og jeg fryktet at jeg på noen av sesjonene ville få mer enn nok med å bare være tilstede. Det har skjedd en del ganger at når jeg må konsentrere meg lenge, blir jeg til slutt så sliten at jeg detter ut. Jeg får ikke med meg det som blir sagt og klarer ikke å bidra med noe. Det skjedde ikke denne gangen. Kanskje var det fordi det som skjer i mediebransjen for tiden engasjerer meg veldig. Kanskje var det fordi det var så fint å være en del av den fantastiske samfunnsgjengen jeg jobber med i Bergens Tidende igjen. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av det, og at jeg hadde en veldig god uke helsemessig, samt var flink til å ta hvilepauser innimellom. Vi snakket ganske lite om sykdom, og det var egentlig deilig. Samtidig fikk jeg snakket litt med en kollega av meg som også har hatt kreft og vært frisk i mange år, og det var også fint. Han sa som sant er, at det er jo behandlingen en blir syk av og jeg svarte at “ja, det er jo sant, men uten behandling dør en jo”. En tredje kollega hevet øyebrynene litt over det svaret, og det gikk opp for meg hvor på siden av de fleste sin hverdag jeg lever. For sånn er jo livet for meg akkurat nå. Kreftlivet kan være ganske rått og brutalt. Etter at jobbturen var over, var jeg så heldig og bare kunne tusle 900 meter og ta inn på et nytt hotell der to dagers jentetur med en gjeng venner fra Stokmarknes ventet. Sammenfallet av turer var selvsagt helt tilfeldig, men jeg kunne ikke planlagt det bedre selv. Da jeg kom inn i frokostsalen ventet syv venninner som jeg ikke har sett siden før jeg ble syk. De klemmene gjorde usannsynlig godt og det var selvsagt umulig å holde tårene tilbake. Mange av dem har bakgrunn fra helsevesenet, og jeg vet ikke om det er derfor de er så utrolig omsorgsfulle, men det er de i hvert fall. Jeg kunne ta de hensynene jeg trengte å ta, som å ta hvilepauser og legge meg relativt tidlig, uten å føle at jeg ødela noe av turen for noen.

GRAND PRIX PÅ HOTELLET: Det var få utesteder som viste Grand Prix i Stockholm, så løsningen ble hotellet. Sengeplass, sjokolade og litt vin var helt perfekt for meg. Jeg hadde ikke hørt noen av sangene før, men vi hadde vår egen ekspertkommentator, så det gikk fint. Stor stemning da Sverige vant.

Jeg tok ingen medisiner i Stockholm, og jeg fikk aldri bruk for å kontakte helsevesenet. Matlysten var på topp, og vi spiste utrolig mye god mat. Resultatet fikk jeg da jeg veide meg før neste cellegiftkur og hadde gått opp en kilo, til stor applaus fra legen min. Sånn sett kan en nesten si at turen har vært helsebringende. Jeg ville ikke reist til et land uten et veldig godt fungerende helsevesen akkurat nå, men det var veldig fint å være på tur igjen. I går var det i gang med cellegiftkur fem og en lang dag på Haukeland. Det gikk fint, selv om den nydelige indiske maten jeg spiste på søndag nå fortoner seg ytterst kvalmende og sofaen er min bestevenn igjen. Men det er ikke så farlig. Denne uka kommer jeg til å leve på minnene fra Stockholmsturen, til helga er jeg så heldig å få besøk av flere gode venninner og neste uke er det ny celllegiftfri uke. Ha en riktig god uke du også, med eller uten cellegift!